Redigert versjon av foredrag, presentert på WFRS Verden Rose Convention i Vancouver, Kanada 2009 – oppdatert 03.04.2016
VERDENSARVEN AV SKOTSKE ROSER
Tekst og foto: Peter D. A. Boyd.
Medlem av Komiteen for arv og bevaring i WFRS, Verdenssammenslutningen av roseforeninger. Innehaver av Storbritannias «Nasjonale Samling» av spinosissimaroser som er registrert i det britiske plantearvregisteret.
Rosa spinosissima (også kjent som R. pimpinellifolia), den viltvoksende «skotske” rosen, har størst naturlig geografisk utbredelse av alle rosegrupper, fra kyststrøkene i Vest-Europa til Sibir. Den vokser også i Nord-Amerika og på deler av den sørlige halvkule. Denne rosegruppen omtales med flere navn, som f.eks «Scots Rose» eller «Scotch Rose” (på grunn av sin tilknytning til Skottland), «Burnet Rose” (fordi bladene minner om Burnets Sanguisorba) og «Dune Rose” (fordi de trives i sanddyner langs kysten). De fleste av de vanligste navnene som brukes i Europa, gjenspeiler disse aspektene. På engelsk brukes «Scots Roses» og adjektivet scotch brukes ikke i Skottland – der brukes det kun i forbindelse med whisky!
Rosa spinosissima er blitt dyrket i britiske hager siden 1600-tallet og finnes illustrert i 16. og 17. århundretallets europeiske plantejournaler. Blomstene til de britiske viltvoksende formene er vanligvis hvite eller kremfargede med søt duft. Nypene er en mørk lilla, slik at de virker sorte. Det første eksemplaret med fargede blomster ble funnet og beskrevet i Skottland i det 17. århundre av Sir Robert Sibbald – en av grunnleggerne av Royal Botanic Garden i Edinburgh. Robert Brown dyrket de første fargede skotske rosene med fylte blomster i nærheten av Perth, Skottland, mot slutten av det 18. århundre. Fram til 1830, hadde han, Robert Austin fra Glasgow, og andre roseforedlere drevet fram hundrevis av enkle, halvfylte og fylte fargede skotske roser. Fargene var hvitt, krem, gult, rosa, rødt, lilla og purpur i kombinasjoner med årer, striper, marmorering og roser med hint av en annen farge. Noen varianter var flerfarget, som Rosa foetida ‘Bicolor’ der forsiden av kronbladene har én farge og baksiden en annen.
De første viltvoksende fargede variantene som ble funnet, inkluderer også hybrider med andre opprinnelige arter (f.eks. Rosa canina). Andre tilfeldige hybrider dukket opp i hager og gartnerier som krysninger av Rosa pendulina, Rosa foetida og andre arter som blomstret på samme tid som Rosa spinosissima. For å få fram nye hybrider ble eksisterende varianter av skotske roser plantet tett inntil hverandre og krysspollineringen ble overlatt til bier.
De fleste av disse gamle variantene vokste i Skottland og andre deler av Storbritannia, mens andre ble dyrket fram i Frankrike og andre deler av Europa. ‘Harison`s Yellow’ (med samme opphav som flere skotske roser fra Storbritannia) ble foredlet i New York på 1820-tallet.
I perioden 1815 (fra Napoleonskrigenes slutt) til ca. 1840, ble det etablert store samlinger av skotske roser av roseforedlere, privatpersoner og botaniske hager i Storbritannia og Europa, og i mindre grad i Nord-Amerika.
Planter ble spredd videre innenfor disse områdene til lokale gartnerier og botaniske hager og til andre hager rundt om i verden. The Royal Botanic Garden i Edinburgh spilte en viktig rolle med å sende mengder av disse rosene til andre botaniske hager og enkeltpersoner i Europa, Amerika og andre steder på slutten av 1820-tallet. Opprinnelig var de skotske rosene kun å finne i hagene til rike godseiere, før de gikk av moten etter ca. 1840. Men så ble de favorittplanter i cottage-hagene i Storbritannia, og etter hvert i de nordiske landene hvor deres hardførhet og duft var spesielt verdsatt. Et eksempel er ’Finlands Vita Ros’ (Rosa pimpinellifolia ’Plena’), som er blitt et viktig element i feiringen av sankthans i Finland, til tross for at Rosa spinosissima selv ikke har opprinnelse her.
Skotske roser er lette å dyrke fram av rotskudd, denne egenskapen gjorde det enkelt for folk å gi bort stiklinger av sine favoritter til venner og naboer, eller at de ble tatt med av utvandrere fra Storbritannia og Europa på lange sjøreiser til både den nordlige og sørlige halvkule. Disse rosene kunne overleve slike turer (noe mange andre planter ikke kunne) – og de minnet utvandrerne om landet de reiste fra. Man kan finne ut nøyaktig hvor de første utvandrerne fra Skottland og Skandinavia bosatte seg i Nord-Amerika, New Zealand og andre steder, fordi man den dag i dag kan finne kultivarer av skotske roser som vokser her. ‘Harison Yellow’ (en amerikansk skotsk rose), ble tatt med av nybyggerne og brakt fra øst og videre vestover med vogntogene langs pionerrutene.
‘Falkland’ med sine buede greiner. Foto: Peter D. A. Boyd.
Mesteparten av 19. århundre tallets skotske roser var basert på en form av Rosa spinosissima funnet i de kystnære områdene av Vest-Europa, med små blomster og blader og greiner med masse torner. Disse variantene inkluderes i det vi anser for å være de opprinnelige skotske rosene (med lignende vekstvilkår og løvverk som den opprinnelige Rosa spinosissima) det gjør ikke mer komplekse hybrider som ‘Stanwell Perpetual’. Mer enn et århundre senere, fra 1930- til 1950-tallet, stiklingsformerte Simon Doorenbos utvalgte varianter av Rosa spinosissima fra de nederlandske kystsanddynene og drev også fram nye hybrider. Flere av hans varianter eller hybrider som f.eks ’Doorenbos Selection’ og ’Ormiston Roy’ har lignende egenskaper som de gamle skotske rosene.
De fleste roseforedlere på 1900-tallet brukte asiatiske ‘Grandiflora’-varianter av Rosa spinosissima (f.eks ‘Altaica’) i sine forsøk på å skape hardføre, riktblomstrende roser. Blant disse foredlerne var Wilhelm Kordes i Tyskland, Valdemar Petersen i Danmark og flere i Canada som Frank Skinner og Percy Wright. Rosa spinosissima ‘Grandiflora’ er større i vekst, har større blomster og blader enn de atlantiske kystvariantene som vokser i Vest-Europa. Som et resultat av dette har mange hybrider med ‘Grandiflora’ som forelder (f.eks ‘Frühlingsmorgen’, ‘Aïcha’, ‘Suzanne’) vakre blomster, men ikke de gamle skotske rosenes egenskaper. De vokser ikke bare til å bli mye større busker med større blader og blomster, men de mangler ofte duften som de fleste skotske rosene har. De bør ikke bli referert til som skotske roser. De er det man gjerne kaller ‘Spinosissima Grandiflora Hybrider’.
Ingen av klassifiseringsmetodene for foredlede kultivarer er tilfredsstillende med hensyn til skotske roser. Navnene ‘Scotch Roses’ eller ‘Scots Roses’ blir brukt på en misvisende måte for å inkludere roser som ikke har noen av de typiske egenskapene til de gamle skotske rosene, som utmerket seg på begynnelsen av det 19. århundre. ‘Scotch roses’ eller ’Scots roses’ med liten ”r”er enda mer forvirrende fordi det kan referere til enhver rose som vokser i, eller er foredlet i Skottland! De felles begrepene spinosissima eller pimpinellifolia brukes ofte feilaktig som om de er synonyme med skotske roser. Begrepet «Pimpinellifolias» er også brukt, enda mer generelt, om alle variantene som inngår i seksjon Pimpinellifoliae (f.eks R. ecae, R. foetida, R. hugonis, R. primula, R. sericea og R. xanthina). Mange bøker og roseforedlingskataloger bruker begrepene ”Spinosissimas» eller «Pimpinellifolias» for å inkludere komplekse hybrider, der genene fra Rosa spinosissima har blitt så utvannet at det er lite eller ingenting i utseendet på rosene som gjenspeiler slektskapet. Det er ikke overraskende at det oppstår forvirring både blant profesjonelle og private hageentusiaster.
De ekte skotske rosene og deres nære slektninger er langlivede planter som har overlevd i gamle hager og i forlatte bosetninger rundt om i verden. Jeg har fått muligheten til å samle rotskudd eller stiklinger fra gamle hager og forlatte steder. Og jeg har kunnet supplere disse med sorter som jeg har fått av roseforedlere, botaniske institusjoner og privatpersoner fra hele verden. Min samling er nå på over 300 sorter og har status som National Collection i Storbritannia. Det er trolig den største samlingen i verden. Dette utgjør imidlertid bare en brøkdel av det antall varianter som har eksistert.
I min omfattende forskning har jeg benyttet meg av levende rosesamlinger, trykte publikasjoner i spesialbiblioteker, arkivene i botaniske hager og andre kilder for å bygge opp den mest fullstendige oversikten over historien om disse rosene, og personer tilknyttet dem, som noen gang er blitt gjort. Jeg har utviklet en sortsliste med over 1200 navn, men mange frøplanter som ble drevet fram og solgt i det 19. århundre ble aldri navngitt. Mange skotske roser som fremdeles dyrkes, kan ha hatt et navn som er blitt bestemt gjennom sammenligning av beskrivelser av gamle sorter, mens andre har vært ikke navngitte frøplanter. Min forskning har gjort meg i stand til å bistå med navngiving av skotske roser i Europa-Rosarium i Tyskland, Roseraie du Val-de-Marne i L’Hay les Roses i Frankrike og andre steder. Slike samlinger omfatter sorter som ikke har overlevd andre steder, men de kan ikke alltid gis et bestemt, opprinnelig navn.
Ingen av de store 19. århundrets samlinger av skotske roser har overlevd intakt i Storbritannia eller andre steder, men enkelte sorter og små samlinger har overlevd – spredt gjennom mange hager over hele verden. Noen har overlevd på kirkegårder eller gravplasser, og er blitt brukt til å markere det siste hvilestedet til noen som hadde et nært forhold til den bestemte rosen. I enkelte tilfeller kan dette være det siste gjenlevende eksemplaret av sorten, og de er selvsagt derfor ekstra betydningsfulle. Slike roser har ofte fått navn etter familien som har verdsatt dem høyt i generasjoner, eller etter den personen som gjenoppdaget dem. Jeg anser det langt bedre å bruke slike «gitte navn» eller gi rosene et helt nytt navn, enn å feilaktig bruke et gammelt publisert navn som ’Andrewsii’ som kanskje ikke er tilstrekkelig underbygd.
T.v. En av mange former av Rosa x harisonii. T.h. En av mange former som har gått under navnet ‘Andrewsii’. Foto: Peter Boyd.
Navnsettingen på skotske roser og deres beslektede hybrider i produksjon i dag er forvirrende, fordi roseforedlere, gartnere og forfattere har vært altfor trygge på å bruke ett av et lite antall kjente publiserte navn – uvitende om det store antallet sorter og hybrider som har eksistert i fortiden. Derfor er navn som ‘Andrewsii’, ‘Mary Queen of Scots’ og ’William III’ eller beskrivende navn som ”Double Pink” eller ”Double White” blitt brukt på mange forskjellige sorter.
Jeg har skrevet en rekke artikler om disse rosene for rosetidsskrifter. Web-versjoner av de fleste av disse artiklene, opprinnelig utgitt i Storbritannia, Belgia, Finland, Frankrike, Tyskland, Nederland, Canada, USA Japan, Australia og New Zealand kan leses på min hjemmeside: www.peterboyd.com/scotsroses.htm. Nyere artikler finnes på http://independent.academia.edu/PeterDABoyd. Jeg har skrevet en bok som inneholder en stor mengde informasjon som ikke tidligere er dokumentert eller publisert i disse artiklene eller andre steder. Denne boken nærmer seg ferdigstillelse (forsinket p.g.a. sykdom) og publisering forventes i 2017/2018 av Royal Horticultural Society i samarbeid med Royal Botanic Garden, Edinburgh.
Skotske roser har en romantisk arv. I løpet av de siste 200 årene har de blitt transportert til mange deler av verden, hvor verdien av disse sjarmerende rosene nå blir gjenoppdaget. De gamle sortene bør verdsettes, videreformeres og spres i større målestokk. Men Rosa spinosissima, de gamle skotske rosene og deres nære slektninger har også en rolle å spille i framforedlingen av nye roser for det 21. århundrets hager. Arten og dens avkom viser stor motstandsdyktighet mot sykdom, kulde og tørke. De har et stort potensial i vår tid med klimaendringer.
VIDERE LESING (oppdatert liste over publikasjoner av Peter Boyd):
Boyd, P.D.A. (2004) Scots Roses: a new look at an exuberant group of old roses. Historic Rose Journal 28:2-11. http://www.peterboyd.com/ rosapimp3.htm
Boyd, P.D.A. (2005) Scots Roses for Scottish gardens. The Scottish Garden spring: pp.10-15.
Boyd, P.D.A. (2005) Ein personlicher Kreuzzug auf der Suche nach Dünenrosen [A personal crusade in search of Scots Roses]. Rosenjahrbuch 2005: pp. 117-129 Finnes online (på engelsk): http://www.peterboyd.com/rosapimp6.htm
Boyd, P.D.A. (2006) ‘Rosiers Pimprenelles, Pimpinellifolias ou Scots Roses’ Roses et Roseraies (Bulletin de l’Association, «Les Amis de la Roseraie du Val-de-Marne» a l’Haÿ les Roses) No. 64 – Juillet 2006. http://www.peterboyd.com/rosapimp7.htm
Boyd, P.D.A. (2007) Scots Roses then and now. The Plantsman. The Royal Horticultural Society. June 2007, p.104-111. http://www.peterboyd.com/rosapimp11.htm
Boyd, P.D.A. (2008a) Scots Roses – past and present. OGR & Shrub Journal. American Rose Society 4(4):2-10. http://www.peterboyd.com/rosapimp12.htm
Boyd, P.D.A. (2008b) Romantic Survivors: Rosa spinosissima, Scots Roses and the North American connection. Rosa Mundi. Heritage Rose Foundation 22(3):4-31. http://www.peterboyd.com/rosapimp14.htm
Boyd, P.D.A. (2010a) A Quest for ‘The Towton Rose’. In The Towton Herald (the newsletter of the Towton Battlefield Society). Issue 51, pp. 6-8. http://www.peterboyd.com/rosapimp16.htm
Boyd, P.D.A. (2010b) Towton Roses, Fact and Fable: part 1 (early history). In The Towton Herald (the newsletter of the Towton Battlefield Society). Issue 52 (Winter 2010-2011), pp. 3-11. http://www.peterboyd.com/rosapimp17.htm
Boyd, P.D.A. (2011a) Towton Roses, Fact and Fable: part 2 (later history). In The Towton Herald (the newsletter of the Towton Battlefield Society). Issue 53 (Spring 2011), pp. 2-8. http://www.peterboyd.com/rosapimp17.htm
Boyd, P.D.A. (2011b) The Towton Rose: fact, fancy and fiction (Part I). Historic Rose Journal. No 41. Spring/Summer 2011. Royal National Rose Society. pp. 9-15. Forkortet versjon av del 1 av Towton Herald-artikkelen.
Boyd, P.D.A. 2011c. The Towton Rose: fact, fancy and fiction (Part II). Historic Rose Journal. No. 42. Autumn 2011. Royal National Rose Society. pp. 24-30. Forkortet versjon av del 2 av Towton Herald-artikkelen.
Boyd, P.D.A. (2012a) Rosa spinosissima – aspects of its natural history and associations with people from prehistory to the present day. 12th International Heritage Rose Conference. Sakura, Japan June 2012. World Federation of Rose Societies. Publisert på CD. http://independent.academia.edu/PeterDABoyd
Boyd, P.D.A. (2012b) ‘Scots Roses’ and the French Connection. Roses Anciennes en
France. Bulletin 18:41-46. http://independent.academia.edu/PeterDABoyd
Boyd, P.D.A. (2013a) The First Scots Roses in Australia. Journal of Heritage Roses in
Australia. 35(3):5-15. http://independent.academia.edu/PeterDABoyd
Boyd, P.D.A. (2013b) The Prince and the Pimpinell Rose. Historic Rose Journal 46:19-23. http://independent.academia.edu/PeterDABoyd
Boyd, P.D.A. A Shared Transatlantic Heritage of Scots Roses – icons of cultural identity. In Proceedings of the Trans-Atlantic Dialogues on Cultural Heritage International Conference held in Liverpool, UK, 13-16 July 2015. University of Birmingham Ironbridge International Institute for Cultural Heritage and University of Illinois Collaborative for Cultural Heritage Management and Policy (CHAMP). Skal publiseres på ISBN-tallsatt CD i 2016. http://transatlanticdialogues.wordpress.com
Boyd, P.D.A. Past, present and potential value of Rosa spinosissima in the rose industry. Proceedings of the WFRS 2016 Regional Convention & 14th International Heritage Rose Conference May 18 – May 23, 2016. Daxing, Beijing, China. Kommer på CD.
Boyd, P.D.A. Scots Roses, Rosa spinosissima and other Pimpinellifolias. The Royal Horticultural Society in association with The Royal Botanic Garden Edinburgh. [forventet publisering 2017/2018]
Gustavsson, Lars-Ake (2008) Rosor for Nordiska Trädgårdar: Buskrosor. Natur & Kultur, Sweden.
Joy, P, Kauppila-Laine, M. & Urhonen, E. (2004) Pimpinella: Kylamaiseman Ruusu [Finland finner sine pimpinelleroser] (på finsk og svensk). The Santtio Foundation, Uusikaupunki, Finland.
Korhonen, Aila (2002) Juhannusruusu ja Muut Pimpinellat [Midsommarrosen och andra Pimpinellrosor] (på finsk og svensk). Finska Rosensäßllskapet.
Mayland-Quellhorst, E., Föller, J. and Wissemann, V. (2012) Biological Flora of the British Isles: Rosa spinosissima L. J. Ecology, vol. 100, 2, pp. 561–576.
McMurtrie, M. (1998). Scots Roses of Hedgerows and Wild Gardens. Antique Collectors’ Club Ltd, Woodbridge.
Sabine, J. (1822) Description and account of the varieties of Double Scotch Roses cultivated in the gardens of England. Trans. Hort. Soc. 4: pp. 281-305.
E-post: peterboyd@btinternet.com
Oversatt fra engelsk av Bente Tangstad Juul
