Historiske roser – Gallicagruppen

(Provinsroser eller Franske roser)

Av: Ola Lauritz Larsen

Gallicagruppen består av hybrider, mutasjoner og seleksjoner av arten Rosa gallica. I Modern Roses 12 tilsvarer gruppen betegnelsen «Hybrid Gallica». Mange av hybridene er meget komplekse og danner overganger til andre sortsgrupper av historiske buskroser. R. gallica, eller sorter av arten, var de første rosene som var dyrket utenfor Kina.

Mye tyder på at opprinnelsesstedet til arten R. gallica er fjellandskapet mellom Svartehavet og det kaspiske hav, i Kaukasus. Det kan med stor grad av historisk sikkerhet slås fast at det ble dyrket roser i Persia (nå Iran), Mesopotania og Babylon (nå Irak og Syria) fra ca. år 2250 før vår tidsregning. En minnetavle fra oldtidsbyen Ur i Babylon forteller om tilvirkning av rosevann, med datering av minnetavlen til dette tidsrom. De rosene som ble dyrket for dette formålet var mest sannsynlig R. gallica, eller beslektede rosesorter. Med tiden spredtes rosekulturen og gallicarosene vestover mot Lilleasia (Tyrkia) og Middelhavsområdet.

Den opprinnelige arten, med 5 kronblader, eksisterer ikke lenger og det hersker stor grad av vitenskapelig usikkerhet om den i det hele tatt har eksistert i den botaniske tilstand, som den er presentert i ulike botaniske samlinger verden over. Imidlertid er en dvergaktig voksende sort med fem kronblader, som vokser vill i Spania og Italia, R. gallica var. pumila (syn. R. austriaca pygmaea) kjent og kan påminne om den opprinnelige artens blomster med rosa/lilla kronblader. Sorten ‘Officinalis’ antas å være den eldste kulturrosen som finnes, og den har kanskje eksistert i mer enn tusen år før v.t. Ingen vet hvor gammel denne sorten er. 

Den moderne botanikkens far, Carl von Linné, ga nytt navn til arten, fra R. provincialis til R. gallica. I 1629 beskrev den engelske apoteker og botaniker, John Parkinson, 12 ulike sorter gallicaroser. I keiserinne Joséphines hage og rosarium ved slottet La Malmaison i Paris var det samlet ca. 250 ulike sorter roser og 167 av disse var gallicaroser. Hun døde i mai 1814. Før 1850 fantes det i underkant av 2000 ulike sorter gallicaroser. Ved inngangen til det tjuende århundre var det registrert bortimot 3000 sorter. I dag er omtrent 10 % bevart i Frankrike.

Gallicarosene har blomster i lys rosa, rosa eller purpur fargenyanser. Noen sorter har blomster med striper, prikker og sjatteringer i avvikende farger. Ingen gallicasorter er rent hvite i fargen. Gallicagruppen har et sommerflor, som vanligvis varer i 3 til 5 uker, fra midten av juni til slutten av juli. De fleste sortene blir fra ca. 1 m til ca.1,5 m høye og fra 0,5 m til 1 m brede busker. Gallicarosene er hardføre, friske og motstandsdyktige mot sykdommer. De aller fleste sortene vokser bra i klimasone 5 eller 6. Det eneste negative for gallicagruppen med hensyn på sykdom, er en viss følsomhet for meldugg i vedvarende fuktig klima. Roserust kan også forekomme, i sjeldne tilfeller. Eventuelle angrep blir først besværlige etter at blomstringen er over.  De er lette å krysse med andre sorter. Mange sorter har oppstått ved krysning med sorter i centifoliegruppen, som de også er en del av opphavet til. Men også roser i damascenergruppen og chinensisgruppen har vært med i utviklingen av enkelte sorter i gallicagruppen.

Det finnes langt flere sorter i gallicagruppen enn de som er oppført i Sortsliste for roser.

‘Agatha Incarnata’ lys rosa ytre kronblader, rosa senter ↑120 cm

Middels store blomster, 5-8 cm i diameter. Fylte og flate, ofte firdelt med grønt øye. 10-30 blomster i hver kvast eller grein. Dekorativ, opprett og tett vekst med buede greiner. Grågrønt, matt og damasklignende bladverk. Bladverk, torner og blomsterform antyder slektskap med roser i damascenergruppen. Blomstrer sent. Hardfør, frisk og tåler skygge. Ukjent opphav, i kultur før 1815. Lettfylte blomster, opp mot 30 kronblader. Svak duft (D-1).

‘Aimable Amie’ mørk rosa-gammelrosa ↑150 cm

Middels store, tett fylte og velformede blomster, gammelrosa, mørkere rosa i senter. Middels store blomster 6-8 cm i diameter. Kronbladene er hardt pakket og ofte firedelte, rundt et grønt eller gulgrønt øye. Riktblomstrende, fra slutten av juni til slutten av juli. Bladverket er mørkegrønt, matt og læraktig. Veksten er tett, med stive og opprette greiner. Sorten har gruppens aller beste egenskaper. Usikkert hvem foredleren var, men kjent i Frankrike siden 1813. Kan være identisk med ‘Louis van Tyle’ og viser stor likhet med ‘Belle sans Flatterie’ (Godefroy, Fr. 1820). Tettfylte blomster, mer enn 40 kronblader. Sterk duft (D-3).

‘Alain Blanchard’ karminrød til purpurrød med flekker ↑120 cm

Middels til store blomster, vanligvis doble til halvfylte, men enkle blomster kan forekomme. Blomstene er grunt skålformet til flate, med framtredende pollenbærere og et stort gyllent øye. Blomstene kan oppfattes med et fløyelspreg og mot slutten av blomstringen skifter fargen til purpurfiolett. Blomstring fra slutten av juni til slutten av juli. Herdig. Den danner nyper, som er omvendt pæreformet, store og mørkerøde. Voksemåten er tett og bred med stive, opprette greiner. Bladverket er matt, læraktig og olivengrønt. Fine høstfarger. Denne sorten kan også trives i skygge. Denne sorten er trolig en centifolia-gallica-hybrid. Coquerel er mulig foredler, men J. P. Vibert introduserte den i 1839 eller noe før. Halvfylte blomster, 13-20 kronblader. Svak duft (D-1).

‘Anaїs Ségalas’ rødrosa senter, blekrosa kanter ↑130 cm

Store fylte blomster med purpurrosa senter, som blekner raskt til blekrosa i de ytre kronbladene. Kronbladene får lette streker av lys rosa. Kronbladene har lysere bakside. Blomstene er store og fylte og flate, 10 cm i diameter. Blomstene er røft firedelte og kommer i klaser opp til fem. Kraftig opprett vekst. Bladverket er smått og mørkt olivengrønt. Greinene er tett besatt med små kroktorner. Blomstring fra slutten av juni til slutten av juli. Tidligere ble denne sorten ansett å være en centifoliahybrid, men Graham Stuart Thomas regner den blant gallicarosene og den bør derfor anses å være en gallica-/centifoliehybrid. Foredler er J. P. Vibert (1837). Rosen er oppkalt etter en fransk dikter. H5/6. Fylte blomster, opptil 40 kronblader. Sterk og søt duft (D-3).

‘Antonine d`Ormois’ lys blekrosa, mørkere rosa senter ↑150 cm

En vakker sort med noe omdiskutert bakgrunn. Rosen er blant de meget få gallicasortene med lysrosa til nesten hvite kronblader. Blomsterdiameter 6 cm. Midten av blomsten er fleskerosa, litt albaliknende og blekner med tiden til nesten helt hvitt. Blomsten er koppformet til å begynne med og blir senere flat, med et firedelt senter mot et grønt øye. Fylte blomster, mer enn 30 kronblader. Blomstringen inntrer sent, fra andre uke i juli. De lange småbladene på bladverket antyder slektskap med en damascenerrose, noe som kan være mulig. Det er også antydet centifoliegener, men det er gallicadominansen som er sterkest til stede. Frisk og sunn. Foredleren er sannsynligvis Vibert (1835). H5/6. Lett og søt duft (D-2).

‘Assemblage des Beautés’ lyskirsebærrød og mørkere purpur ↑150 cm

Sortsnavnet alene burde garantere for kvaliteten og populariteten til denne rosen. Da den ble lansert i 1823, var det både den dype purpurfargen og den gode, søte duften, som gjorde den populær. En vakker sort. Blomsterdiameter 9 cm og bæres i klaser opp mot fem. Blomstene er fylte (opp mot 40 kronblader), hvor de indre små kronbladene bøyer seg mot et lite, grønt øye. Opprett vekst, frisk og sunn. Greinene er armert med noen få store, røde torner og mange små røde børstetorner, som kan gi et «moseliknende» inntrykk. Bladverket er litt mørkere og glattere i fargen enn andre gallicaer. Ideell for planting i blandede hekker. Den ble visstnok alet fram av en pensjonert general (?). Om han het Delaage (jf. Quest-Ritson) eller Frederic Annuaire (jf. Suzanne Verrier) skal være usagt. H5. Lett og søt duft (D-2).

‘Belle de Crécy’ sterk rød til lilla, varierer til magentarød ↑120 cm

Populariteten til denne rosen skyldes ene og alene blomstenes fargesammensetning, og endringene i farge, som følger aldringen. Her er denne sorten spesiell! Kronbladenes farger endres fra sterk rød knopp til rødlilla og mørk rosa, når blomsten åpner seg, før fargen endres til magentarød og lilla, som igjen endres til blålilla og til slutt ender som blågrå. Fargeendringen skjer fra de ytterste kronbladene til de små sentrale kronbladene, som bøyer og krøller seg mot et grønt øye. Blomsterstørrelse er omtrent 7 cm og blomstene er fylte og flate. Kronbladene danner ofte et uregelmessig firedelt senter. Antall kronblader varierer mellom 30 og 40. Greinene danner klaser med opptil fire blomster. Opprett vekst. Bladverket er læraktig med vakker blågrønn farge. Så å si torneløs, kun fine, små børstetorner. Det er antydet at sorten er en gallica-/kinahybrid. H5. Foredler er enten Roeser eller Hardy i Frankrike, 1829. Sterk og søt duft (D-3).

‘Belle Isis’ blekrosa med fleskerosa senter ↑120 cm

Utypisk gallicafarge, selv om den ikke er alene i denne fargekategorien. Vakre, runde regelmessige blomster, som er firedelt ordnet mot midten. Blomsterstørrelse 7/8 cm, som er lettfylte. Få blomster i klaser, hevet over bladverket. Opprett vekst, med tynne greiner. Lyst grønt bladverk. Vekten av blomstermengden kan tynge greinene ned, slik at oppbinding kan være nødvendig. Sorten er ingen renavlet gallica, men er sannsynlig en hybrid med R. arvensis eller krysning med en av Ayrshire-rosene. Opprett vekst med buede greiner. Den er en av foreldrene til David Austins første registrerte rose, CONSTANCE SPRY fra 1961. H5. Brakt fram av Parmentier, Frankrike i 1845. Sterk, myrraliknende duft (D-3).

‘Camaїeux’ lys rosa og hvit, med karminrøde striper ↑100 cm

Det blir sagt om denne rosen at den er en av de beste stripete roser, selv om den neppe kan måle seg med R. gallica ‘Versicolor’. Middelsstore til store, tettfylte blomster i størrelse 7/8 cm. Blomsterfargen er lys rosa til nesten hvit, med karminrøde striper i uregelmessig mønster. Mengden kronblader er mellom 30 til 40. Lav, åpen vekst med for det meste opprette og stive greiner. Få torner, som hovedsakelig er små børstetorner. Bladverket er gråaktig mørkegrønt, matt og læraktig. I motsetning til mange gallicasorter, vil denne ha god jord rundt «føttene». Blomsterfargen blir kanskje finest i halvskygge. H6. Gendron, Frankrike er sannsynlig foredler i 1826, men er presentert av Vibert i 1830. Duften oppgis som sterk, søt og krydderaktig (D-3).

‘Cardinal de Richelieu’ mørkt fiolett, nesten hvit i midten ↑120 cm

Selv om det hersker stor enighet om at rosen er praktfull, hefter det også en del usikkerhet om denne sorten. Den er oppkalt etter kong Ludvig XIII`s førsteminister, kardinal Richelieu og levendegjort gjennom Alexandre Dumas d.e. romaner om «de tre musketerer». Mye tyder på at sorten er en krysning med en kinahybrid, pga. kromosontallet (triploid).

Middels store blomster, 6 cm i diameter, tett fylte, skålformete, velvede til runde, med uvanlig fargekombinasjon fra dypt purpur til mørk fiolett og avslutningsvis i mørk blåaktig fiolett, som overmodne mørke vindruer. Opp mot 40 kronblader i blomsten. Mørkegrønt og litt blankt kinarosebladverk på tynne, men stive, opprette og buede greiner. Blomstrer rikelig fra slutten av juni til slutten av juli. Hardfør, H6, men kan være utsatt for meldugg på fuktige, innestengte voksesteder. Tåler skygge og vil ha god, næringsrik jord. Om det er Laffay eller Parmentier eller Van Sian (Holland) som står bak kreasjonen, hersker det usikkerhet om. Rosen kom til mellom 1840 og 1847. Duften er oppgitt som sterk, søt og urteaktig (D-3).

‘Charles de Mills’ purpur og karminrød, senere fiolett ↑120 cm

En sort med meget vakre og velformede blomster. Blomstene er flate, tettfylte (mer enn 40 kronblader) og store (diameter 11cm). De ser ut som om de er klippet eller kuttet over med en saks. Kronbladene er sammenpressede, ofte firedelte og regelmessig formet om et grønt øye. Blomsterfargen er først mørkt karminrød med gråbrune skiftninger. Deretter fiolett med innslag av vinrødt og purpur. Voksemåten er tett, med stive og opprette til svakt bakoverbøyde greiner. Tornene er få, men store og rette til krokete. Bladverket er friskt, mørkegrønt, matt og læraktig. Sorten har neppe oppstått i Frankrike, men kan ha oppstått i en av de tyske statene og senere kommet via Holland til Frankrike. Et synonymt navn, som henger ved denne rosen er ‘Bizarre Triomphant’. Kjent i kultur fra før 1790. H6. Middels sterk duft (D-2).

‘Complicata’ rosa til lys rosa, hvitt senter ↑250 cm

Denne rosen er spesiell og avviker kraftig fra flere egenskaper av de øvrige sortene i gallicagruppen. DNA-analyser har bekreftet at sorten er en krysning av artene R. gallica x R. canina, og den har antagelig oppstått i Frankrike.

Blomstene er enkle med 5 kronblader og store (12 cm i diameter). Blomstene er rosa til lyst rosa med nesten hvitt senter mot en krans av gule pollenbærere og gult øye. En utsøkt vakker, enkel rose med et underlig navn. Kommer i klaser på 2-5 blomster. Danner nyper, som er ca. 2 cm lange og orangerøde til røde. Med støtte kan den bli opp mot 3 m høy. Kan ledes opp i trær. Bladverket er grønt til mørkegrønt og matt og læraktig. Kraftig vekst. Torner er få til mange, middels store til store. Tåler skygge og er lettdyrket på mager jord. H6. Lett og søt duft (D-1).

‘Conditorum’ purpurrød til mørk purpurrød ↑120 cm

Dette er en gammel og verdifull sort, som var mye plantet i Ungarn for produksjon av rosevann, gelè og marmelade. Navnet har den fått da kronbladene ble kandisert for bruk som kakepynt. Den går under navnet «Ungarsk rose» og i England, «The Tidbit Rose» (godbitrosen). Sorten oppstod kanskje i Anatolia og ble med da det Ottomanske riket ekspanderte gjennom Balkan og deler av Sentral- og Øst-Europa, på 1500-tallet. Sorten gikk i «glemmeboken» og ble gjenoppdaget av den prøyssiske botanikeren Dr. Georg Dieck i 1889, som gjorde den kjent.

Kan minne litt om apotekerrosen, men har mørkere farge og flere kronblader. Blomstene er lettfylte, opptil 30 kronblader, med eksponerte pollenbærere og et gullgult øye. Blomsterstørrelse er 10 cm. Opprett vekst med stive grener. Få torner, men tallrike børstetorner. Blågrønt bladverk. Tallrike orangerøde nyper. Blomstrer rikelig fra begynnelsen til slutten av juli. Hører avgjort hjemme i urtehager. H6. Sterk duft (D-3).

‘Duc de Guiche’ karminrød til lyst rødfiolett ↑130 cm

Denne rosen er på alle måter utmerket og riktblomstrende! Det er mulig at det var roseforedleren Prèvost fra Rouen, som alet den fram før 1810. Den bar først navnet `Sènat Romain`.Den var i rosesamlingen til keiserinne Joséphine på Malmaison i Paris.

De mørke karminrøde knoppene åpner seg til store tettfylte blomster med diameter på 8 cm. Blomstene er sirkulære og danner ofte en firedelt form mot et grønt sentralt øye. Blomstene har en flott fargekombinasjon, som mange gallicaroser har. Fargesjatteringene går fra mørk karminrød til lyst rødfiolett med drag av purpur. Den kan også få mørkere årer i gråfiolett. Ved langvarig tørke, som sommeren 2018, ble ikke blomsterfargen ordentlig utviklet og framsto som blek rød. Tett og kraftig voksemåte, med stive opprette greiner, som kan være litt bakoverbøyde. Torner er små til middels store og blandet med fine børstetorner (hår). Mørkegrønt, matt og læraktig bladverk. Rikelig blomstring fra slutten av juni til slutten av juli. Blant de mest herdige i gruppen, H6/7. Sterk, søt duft (D-3).

‘Duchesse de Montebello’ rosa til lyst rosa ↑150 cm

Etter å ha vunnet slaget ved Montebello i nord-Italia for Napoleon i år 1800, ble marskalk Lannes utnevnt til hertug av Montebello (Duc de Montebello). Rosen ble oppkalt etter hans kone, hertuginnen. DdM er antagelig en gallica-/kinahybrid, brakt fram av Laffay i ca.1824-25.

Denne sjarmerende rosen har en tendens til kraftig vekst, mer enn 1,5 m, og bør holdes nede på drøyt 1 m høyde, som også stimulerer blomstringen. Utsøkt vakre, tettfylte middels store blomster, 6 cm store. De ytre kronbladene er større enn de innenfor og danner en skål rundt disse. Iblant synes et grønt øye. Blomsten er først klar rosa, for deretter å falme til fleskerosa og perlemorrosa. Tett, opprett voksemåte med lange, litt veike greiner. Få små krok- torner og mange små børstetorner. Blekt grågrønt bladverk, matt og læraktig. Rikelig blomstring fra slutten av juni til slutten av juli. Trives på skrinn jord og overlever på tross av dårlig stell. Tåler skygge godt. Herdig, H6. Sterk, søt duft (D-3).

‘Hippolyte’ dyp vinrød til purpur- og blåfiolett ↑120 cm

Ingen vet med sikkerhet i dag hvem det var som stod for denne kreasjonen. Noen mener rosen er av fransk opprinnelse, mens Lars-Åke Gustavsson hevder at det er den belgiske rosegartneren Parmentier som er foredleren. Rosen kom på markedet i 1842.

Dette er antagelig den aller mørkeste av de mørkt vinrøde gallicarosene og med utsøkt vakre blomster. Det hevdes at den også har kinarosegener ved siden av gallicaopphavet. Voksemåten er tett, med opprette og bakoverbøyde greiner. Få og små rette torner, men masse børstetorner. Bladverket er mørkegrønt, litt blankt og læraktig. Middels store blomster, diameter 7 cm, tett fylte og runde, med mer enn 40 kronblader. Blomstene kommer i klaser på 2-5. Blomsterfargen varierer fra dyp vinrød til purpurfiolett, som går over til blåfiolett og til slutt lyst gråaktig lilla. De indre kronbladene blir lys rosa til nesten hvite, mot et grønt øye. Blomstrer utrolig rikelig fra slutten av juni til slutten av juli. Herdig rose, H6, men kan få lette soppangrep under fuktige forhold, som regel etter blomstring. Middels duft (D-2).

‘Jenny Duval’ skiftende nyanser i lilla, grått og karmin ↑120 cm

En usedvanlig vakker gallicarose, som av mange anses å være identisk med ‘Président de Séze’. Selv om de har mange likheter, overflatisk sett, er det flere unike ulikheter. Denne sorten er brakt fram i Frankrike av Hippolyte Duval en gang før 1842, da den for første gang var nevnt i Van Houttes rosekatalog i Holland. Sorten anses å være en gallica-/kinahybrid.

Sammenlignet med `Président de Séze`, har blomsterfargen mørkere nyanser i bl.a. grått og mørkt fiolett. Blomstene er mer åpne og skålformete. Blomsterknoppene er spisse på denne sorten, men hos ‘Président de Séze’ er knoppene runde. Blomstene til denne sorten er 8-10 cm store, tettfylte med 50-65 kronblader og skålformet, deretter bakoverbøyde. Blomsterfargen er skiftende under de ulike stadiene i blomstenes utvikling, fra mørkt magentarødt til mørkt anilinrød og purpurrød, videre til mørkt og lyst lavendelgrått, lyst lilla og lyst lillarosa. Været, voksestedet og jordkvaliteten er med og påvirker blomsterfargen, som kan variere mye hos ett og samme eksemplar. Blomsterfargen kan også variere fra et år til et annet. Dette er en skikkelig «kameleon»!  Veksten er kraftig og tett, med opprette til utoverrettede greiner. Få torner, som er små. Bladverket er grønt og gråaktig grønt, matt og noe læraktig. Småbladene er middels store til store. Pollenbærerne er eksponerte og gullgule. Sterk duft (D-3). Herdig og frisk, H6/7. (Min favoritt blant gallicarosene!)

‘La Belle Sultane’ mørkt purpurrød med hint av kastanjebrunt ↑150 cm

En gammel og vakker sort med en noe uklar bakgrunn og som var kjent i siste halvdel av 1700-tallet. Den bærer synonyme navn som ‘Violacea’ og ‘Gallica Maheka’. Den var i kultur i Holland da Andrè Dupont importerte den til Frankrike, antagelig i 1795. Rosehistorikere er uenige om ‘La Belle Sultane’ var å finne i rosesamlingen til keiserinne Joséphine på Malmaison, men iflg. Jules Gravereaux var denne rosen i samlingen (hans oversikt fra 1912). Andrè Dupont var sjefsgartner på Malmaison, og det ville være merkelig om han ikke inkluderte sin egen roseimport i rosariet på Malmaison.Det har vært spekulert om det kan være damascener- eller centifolierosegener i denne sorten.

Veksten er kraftig og tett, men greinene er ofte tynne og bakoverbøyde. Blir penest om den blir holdt på 1,2 m høyde. Få torner, som er små og fine, i tillegg til kjertelhår, som dufter aromatisk kvae. Grønt til mørkegrønt bladverk, matt til svakt glinsende og læraktig. Blomstene er middels store, 6-8 cm i diameter, doble til halvfylte og nesten flate. Det er få blomster i klasene. Fargen på blomstene er fløyelsaktig mørkt purpurrød, med en dragning mot kastanjebrunt, som etter hvert får et fiolett innslag. Mot senter er kronbladene hvite, med framtredende pollenbærere og et gullgult øye. Lett duft (D-1). Blomstrer fra slutten av juni til siste halvdel av juli. Får tallrike nyper, som er runde, middelstore og mørkerøde. Herdig og tåler skygge, H6.

‘Le Rosier Évêque’ karminrød til purpurfiolett, blåaktig fiolett ↑150 cm

Under dette sortsnavnet opptrer denne rosen som en gallicahybrid, men under navnet ‘The Bishop’, foregir den å være en centifoliehybrid. Etter alt å dømme er denne sorten en gallica-/centifoliahybrid, noe jeg forholder meg til. Graham Stuart Thomas og en del andre rosebotanikere er av den oppfatning at ‘Le Rosier Évêque’ og ‘The Bishop’ er en og samme sort. Det er uansett en gammel sort. I enkelte kilder oppgis det at Jacques-Louis Descemet er foredleren og at den kom til før 1799. I andre kilder er det oppgitt ukjent opphav og foredler, men at den kan være kommet til før år 1790. Den har en rekke synonyme navn, noe som henger sammen med tvilen om gruppetilhørigheten. I tillegg til ‘The Bishop’, nevnes ‘Belle Évêque’, ‘Cocarde pourprèe’, ‘L` Évêque’ og ‘Provins Double’. ‘Le Rosier Évêque’ ble dyrket i rosariet på Malmaison.

Opprinnelig er denne sorten en busk i varierende høyde fra 1,2 til 1,5 m. Vi dyrker den i vår hage som en slyngrose, hvor den slynger seg i en høy barlindhekk på sydsiden av huset og når en høyde på litt over 2 m. Det kan anbefales! Under blomstringen er den et overdådig og fargesterkt skue, med først lyst magentarød og dyprosa, for deretter å gå over i karminrød og purpurfiolett og ender i blålilla toner. Undersiden på kronbladene har lyst purpur til sølvgrå farge. Blomstringen foregår fra slutten av juni til slutten av juli. Voksemåten er tett og opprett, med noen bakoverbøyde greiner. Tornene er små til middels store og rette til svakt bøyde, som er blandet med en del børstetorner. Bladverket er gråaktig grønt til mørkegrønt, matt til svakt glinsende og læraktig. Dette er typisk for gallica-/centifolia-hybrider. Duften er oppgitt til svak til middels sterk (D-2). En herdig og frisk sort, H5.  

‘Louis Philippe’ ceriserød til karmin, mot blåfiolett ↑100 cm

Det er mange ulike roser som bærer dette sortsnavnet. Denne rosen er antagelig den første av dem og den eneste som er en gallicasort. Den er etter alt å dømme brakt fram i Paris i 1824 av sjefen for Luxembourghaven, Julien-Alexandre Hardy. I engelskspråklige land bærer den sortsnavnet ‘Grandissima’. Louis Philippe var konge i Frankrike fra 1830 til 1848 ved det såkalte julimonarkiet. Han var en «folkelig» konge og kalte seg «Franskmennenes konge», ikke konge av Frankrike. Han ble avsatt ved februarrevolusjonen i 1848 og reiste i eksil til England hvor han bodde til sin død i 1850.

Etter min oppfatning har denne rosen en usedvanlig velformet blomst, i en vakker rød farge som endrer seg mot blåfiolett (eng./fr. mauve). Perfekt sirkulær form til å begynne med, og en firedeling av hardt pakkede kronblader mot et lite senter av gylne pollenbærere. Rosen er meget fylt (opp mot 40 kronblader) med en blomsterstørrelse på 7-8 cm. Veksten er bred og opprett. Min erfaring er at planten ikke vil nå høyere enn 100 cm, selv om det er oppgitt at den vil nå 150 cm. Bladverket er typisk for gallicagruppen, grønt til mørkegrønt, mye lysere bakside og læraktig. Småbladene er middels store til store, bredt ovale eller avlange og spisse og enkelt sagtannet. Velduftende (D-2). Herdig og frisk, H5.

‘Officinalis’ karminrød, blekner mot dyprosa ↑120 cm

Den aller viktigste gallicarosen, med hensyn til genetisk påvirkning og i historisk sammenheng – den viktigste kulturrosen uansett artshybrider: Den har hatt en enorm betydning for nesten all rosegenetikk og utvikling i Europa av nye rosesorter til alle tider. Hvor og når ‘Officinalis’ oppstod vet ingen, men det burde være en prioritert forskningsoppgave i Europa å finne klarhet i. Det er mulig at den ble dyrket i Persia, mer enn tusen år før Kr.f. Denne sorten er skriftlig omtalt første gang i 1310 e.Kr., men kom nok til Frankrike med korstogene på 11-1200-tallet. Etter hvert ble datidens medisinere oppmerksomme på blomstens medisinsk legende egenskaper, og man begynte å ekstrahere eteriske oljer som virket sårhelende. Rosen ble allment kjent som apotekerrosen. Kronbladene beholdt duften selv etter tørking, noe som ble ansett som en viktig egenskap. Dette førte til omfattende dyrking av R. gallica ved byen Provins, sørøst for Paris (i dag en egen bydel i stor-Paris), og produksjon av roseolje, parfyme og tørkede duftprodukter.

Det er spekulert i om også kong Sigurd Magnusson Jorsalfare (1090-1130) kanskje kunne hatt med seg apotekerrosen fra Midtøsten, da han var på korstog til det hellige land og Jerusalem i tre år, fra 1108 til 1111. Det er ikke utenkelig. Da Johanitterordenen (The Knights of Saint John of Jerusalem) kom til Norge og Rygge (i Østfold) på slutten av 1100-tallet og fikk overta kongsgården Huseby av birkebeinerkongen Sverre Sigurdson (1151-1202), for å etablere et kloster (Johanitterhospital), er det også mulig at ‘Officinalis’ ble dyrket her på Værne kloster. Riksråd og sysselmann i Borgarsysle, Haftore Jonsson (1275-1320) av Suderheimslekten (Sørum) og kong Håkon 5 Magnussons svigersønn, bar et våpenskjold med en stilisert, dobbel rød rose (tre rader med fem kronblader), som mest sannsynlig skal forestille apotekerrosen. Dette er det nærmeste vi kommer en tidlig dokumentasjon av denne sorten i Norge.

Voksemåten er tett og bred, med opprette til litt bakoverbøyde greiner. Som rotekte plante, blir den på få år et stort kjerr. Trives godt på mager og litt steinet jord. Trives også godt i skyggefulle omgivelser. Få og små torner, men mange stive børstetorner. Bladverket er grønt til mørkegrønt og matt og læraktig. Blomstene er store, 8-10 cm i diameter, halvfyllte (mot 20 kronblader) og flate. Få blomster i klasene. Blomstene er karminrøde, som blekner til lyst rødfiolett i tørt og varmt vær. Grønngult øye, omkranset av gullgule pollenbærere. Tallrike nyper, runde og orangefarget, etter blomstring.  Rikelig blomstring fra slutten av juni til slutten av juli. Tydelig og fin duft og tørkede kronblad beholder duftemnene godt (D-2). Lettdyrket og herdig, H6/7. Kan brukes som formklippet hekk og beskjæres med hekksaks!  En overlevelsesrose, som bør ha tilhold i alle rosehager, enten de er offentlige eller private.

‘Parvifolia’, Burgunderrose mørkt rosa, purpurrød ↑70 cm

En meget spesiell og karakteristisk sort, som lett gjenkjennes på den lave og kompakte veksten, bladverket og de små blomstene. Sorten har vært kjent siden 1664, da Tabernaemontanus beskrev og avbildet den. Rosen har flere synonyme navn, bl.a. ‘Burgundiaca’, ‘Burgundy’, ‘Pompon de Bourgogne’ ogR. x centifolia var. parvifolia. ‘Pompon de Bourgogne’ beskrives ofte som en nærstående sort, med noe høyere vekst og lysere blomster. Men den blir også ofte oppfattet som identisk med sorten ‘Parvifolia’. Også andre nærstående sorter har blitt beskrevet under en rekke ulike navn. I forventning om en grundigere studie av det nærstående plantematerialet som har store likheter, blir alle nærstående sorter ført sammen under navnet ‘Parvifolia’. Denne sorten lar seg ikke lett plasseres i noen av de vedtatte sortsgruppene. Den har i lang tid vært plassert i centifoliegruppen, men vekst, blomsterform og bladverket taler for at gallicagruppen er et bedre valg, jf. Modern Roses 12.

Tett og lav vekst, med tette og opprette greiner. Få torner, som er små og fine, rette til svakt bøyde. Bladverket er fyldig, mørkegrønt, matt og stivt. Småbladene er vakre, sjelden lengre enn 3 cm og spydspissformet. Blomstene er 3-4 cm i størrelse, tettfylte og skålformet. Kronbladene er hardpakket, og de innerste små kronbladene er vendt mot et gulgrønt øye. Det er få blomster i klasene. Blomsterfargen er mørkt rosa til purpurrød, som kan gå over i fiolette toner. Svak duft (D-1). Rikelig blomstring fra midten av juni til midten av juli. Den er relativt lett å formere med stiklinger. På innestengte vokseplasser, kan den bli utsatt for kraftige angrep av meldugg. Rimelig herdig, H4/5.

‘Perle des Panachées’ stripet, blekrosa og blek karmosinrød ↑100 cm

En av de store pionerene i fransk roseforedling, Jean-Pierre Vibert, som startet sin roseproduksjon ved Paris i 1815, er foredleren bak denne stripete, vakre rosen. I Storbritannia går den under navnet ‘Cottage Maid’. Den har blitt lovprist som en av de beste stripede roser gjennom tidene (før 1900). Denne sorten er fra 1845 og foreldre er ukjente.

Åpen og slank vekst, med smekre greiner. De lett pendlene klasene har 3 til 5 blomster. Bladverket er lysegrønt og matt, bronsefarget først på sesongen, med lange og slanke småblader. Fine rødfargete børstetorner. Ofte har bladverket kun 3 småblader på hvert hovedblad. Blomstene er fylte, opp mot 40 kronblader og blomsterstørrelsen er 7 cm, løst skålformet til nesten flat. Det er dobbelt så mye blekrosa farge, som det er mørkerøde nyanser på hver blomst. Duften er søt og fruktig (D-2). Blomstring fra slutten av juni til slutten av juli. Herdig rose, H5/6.

‘Perle von Weissenstein’ dyp rosa med anstrøk av lilla ↑200 cm

Det påstås at denne rosen var den første gallicasorten som ble brakt fram og gitt navn i Tyskland. Det er imidlertid langt fra sikkert. Rosen ble laget av Daniel August Schwarzkopf, da han var ansatt som sjefsgartner hos landgreve Friedrich II av Hesse i Kassel. Weissenstein var den gang navnet på slottet som nå heter Wilhelmshøhe. Rosen er antagelig en hybrid mellom en gallica- og en centifoliarose. Når rosen ble innført til Frankrike i 1810 av Descemet, fikk den navnet `La Nègresse`.

Veksten (høy), bladverket, torner og blomsterformen peker klart mot at en av foreldrene er en centifolierose. Bladverket er grovt, med store småblader. Greinene er tett belagt med torner av middels størrelse og mange små børstetorner. Blomstene er middels store, 7 cm i diameter, fylte og tettpakket med små kronblader, kopp- eller skålformet med opp mot 40 kronblader. Blomsterfargen er dyp rosa med et anstrøk av lilla. Blomstene har en tendens til å «balle» seg i fuktig og vått vær, for så å råtne. Når den slår ut knoppene i tørt godvær og åpner seg slik den skal gjøre, har sorten de vakreste blomster. Duften er oppgitt til å være sterk og søt (D-3). Blomstring etter midtsommer. Herdig, H5/6. 

‘Président de Séze’ magenta til mørkt anilinrød og purpur ↑120 cm

Av mange ansett å være identisk med sorten ‘Jenny Duval’, se denne. Ukjent opphav. Sorten kom på markedet i 1828 og er laget av en amatørforedler, Mme. Hébert, fra Rouenregionen i Frankrike. Den er oppkalt etter en av tre forsvarsadvokater (Romain de Séze), som representerte kong Louis (Ludvig) XVI ved rettsaken mot ham under revolusjonen.

Voksemåten er tett, med stive opprette greiner. Det er få torner, som er små til middels store og bøyde, sammen med få børstetorner. Bladverket er grønt til litt grågrønt, matt og noe læraktig. Småbladene er middels store til store og grove. Blomsterknoppene er runde (jf. ‘Jenny Duval’). Blomstene kommer på korte stilker i to og tre på klasen. Blomstene er store og tett fylte, opp mot 10 cm og 70-130 kronblader! Blomsterformen er først flat eller grunt skålformet, deretter lett velvet og firedelt i de ulike utviklingsstadiene. På et tidspunkt i utviklingen åpner blomsten seg slik at pollenbærerne synes. Det sterkt varierende fargespekteret veksler fra magentarød til mørkt anilinrøde og purpurrøde nyanser til lillagrå og lillarosa, med lys rosa og pergamenthvite ytre kronblader. Baksiden av kronbladene er lysere. Voksestedet, jordsmonnet og værforholdene innvirker på blomsterfargen. Duften er sterk og søt, (D-3). Blomstrer fra slutten av juni til slutten av juli. Herdig og frisk, H6/7.

‘Pumila’ karminrød til rosa ↑40/100 cm

Denne sortshybriden vokser «vill» i deler av Italia og deler av Spania. Det synonyme navnet er R. gallica var. `Pumila`. Den har vært i kultur siden før 1774, men antagelig betydelig eldre. Den bærer også en rekke andre synonyme navn, som: ‘Austriaca’, Dwarf Austrian Rose, ‘Nain’, ‘Rosier d`Amour’, ‘Rosa humilis’, ‘Rose d`Autriche’. På egne røtter vil den egne seg i steinbed.

Voksemåten er rikt forgrenet og bred, med opprette til bakoverbøyde greiner. På egne røtter vil buskene bli 20 til 40 cm høye og spre seg lett med rotskudd. Når rosen er okulert på en grunnstamme, blir den som regel 1 m høy. Tett besatt med torner, som er små til store, fine og rette til litt bøyde. Bladverket er smått og mørkegrønt, iblant går bladfargen over i grått og blåtoner. Bladene er matte og læraktige og får vakre høstfarger. Blomstene er 5-6 cm store, enkle og skålformete til flate. Få blomster i klasene. Blomsterfargen er karminrød til rosa og blekner mot senter. Pollenbærerne er framtredende, rundt et gullgult øye. Duften er svak, (D-1). Det dannes tallrike nyper etter blomstring, som er runde og orangerøde eller brunrøde. Blomstringstid fra slutten av juni til slutten av juli. Herdig og frisk, H5/6.

‘Rosa Mundi’ karminrød med rosa og hvite striper ↑120 cm

Denne sorten kan godt kalles datteren til apotekerrosen. Den er i alle fall en variegert sport av R. gallica `Officinalis`. Dens korrekte botaniske navn er R. gallica var. versicolor. Svenskene kaller den «Polkagrisros». Det er en meget gammel sort og mye eldre enn da den første gang ble skriftlig omtalt av Clusius i 1581. Denne rosen er forelder til alle gallicasorter med stripete blomster. Den fascinerende legenden om navnet ‘Rosa Mundi’, forteller om den vakre unge piken, Rosamund Clifford – «The Fair Rosamund», som levde i 1100-tallets England og som ble elskerinnen til kong Henrik II (1154-1189). Dronning Eleanor, kongens kone, ble sjalu naturligvis, og sørget for å forgifte den unge elskerinnen. Legenden forteller videre at kongen sørget for å pynte graven til Rosamund hvert år etter hennes død, med denne rosen.

Denne rosen er identisk med apotekerrosen på alle måter, unntatt fargen på blomstene, som er karminrød med striper i rosa og hvitt. Det hender av og til at en enkelt blomst eller en hel grein får morsortens ensfargete karminrøde blomsterfarge. For øvrig se til ‘Officinalis’.

‘Rose des Maures’ mørktkarmin- til purpurrød ↑120 cm

Det regnes med at denne sorten er fransk og fra ca. 1850, men gikk i «glemmeboken». Rosen ble gjenoppdaget i 1947 av forfatterinnen Vita Sackville-West, da hun var i gang med å restaurere de forfalne hagene ved Sissinghurst Castle i Kent, England. Sorten er kanskje mer kjent under synonymet ‘Sissinghurst Castle’. En av de fineste mørkt karmosinrøde sortene i gallicagruppen.

Voksemåten et tett og opprett, opptil 140 cm høy. Sorten danner lett egne røtter og blir på kort tid et kjerr eller kratt. Få torner, som er små til middels store og rette til kraftig bøyde. Få børstetorner. Bladverket er mørkegrønt, matt og noe læraktig. Småbladene er uvanlig små for sortsgruppen. Blomstene er middels store, 7 cm i diameter, lett fylte (opp til 25 kronblader) og flate. Det er relativt få blomster i klasene. Blomsterfargen er mørkt karminrød til purpurrød, med fløyelspreg. Etter hvert får fargen innslag av brunt og anilin. Ved senter av blomsten får enkelte kronblader hvite flekker. Synlige gullgule pollenbærere og et mørkt gult øye. Duften karakteriseres helst som lett og søt, (D-2). Blomstringen foregår fra slutten av juni til slutten av juli. Tåler godt skygge og er herdig, H6. Denne sorten kan også kalles en «overlever», selv om den blir glemt og som klarer seg godt på mager, sandig jord.

‘Rose du Maȋtre-École’ mørkt rosa til lillarosa og lavendel ↑120 cm

Denne sorten ble frambrakt av roseamatøren Coquereau i Angers, vest i Frankrike i 1831. Rosens navn betyr ikke skolemester eller rektor, men er navnet til bydelen hvor foredleren bodde i Angers. Denne sorten har overdådige, vakre blomster og er blomsterrik.

Voksemåten er kraftig og tett med stive hovedgreiner og bakoverbøyde blomsterbærende sidegreiner. Hvis plantene blir høye, anbefales det beskjæring ned til maksimalt 1,2 m. Det er få torner, små til middels store, fine og rette. Tett med børstetorner. Bladverket er dekorativt, lys grønt, matt og noe læraktig. Blomsterknoppene er runde og røde. Blomstene er fylte, opp mot 40 kronblader og store, opp mot 12 cm i diameter. Blomstene er først flate, deretter lett skålformet og ofte dannes en firedelt form. Et grønt øye vises helt på slutten av blomstringen. Klasene har fra en til fire blomster. Blomsterfargen er mørkt rosa til lillarosa, som går over i purpurrosa og ender i nyanser av purpur og lavendelblått skiftninger. Duften oppgis til middels til sterk (D-2/3). Blomstring fra slutten av juni til slutten av juli. Herdig, H6/7. Som flere andre gallicasorter, kan den på innestengte vekstplasser være utsatt for meldugg. Hvis dette skjer, hemmes blomstringen.

‘Surpasse Tout’ karminrød, som blekner ↑120 cm

Sorten har trolig oppstått i Nederland før 1792 og ble introdusert i Frankrike før 1811 av Julien-Alexandre Hardy. Ukjente foreldre. Rosen har opptrådt under flere synonyme navn, som: ‘Belle Junon’, ‘Cerisette la Joli’, ‘Rouge agréable’ og ‘Junon’ (før 1792). Det er mulig at ‘Surpasse Tout’ og ‘Junon’ er en og samme rose.

De tidligste gallicasortene, fra slutten av 1700-tallet og i begynnelsen av 1800-tallet har ofte de vakreste blomstene, eller de med størst særpreg. Denne sorten er tettvokst, med for det meste opprette greiner. Få torner, små til middels store og svakt bøyde. Mange små børstetorner. Dekorativt bladverk, som er mørkegrønt, matt eller svakt glinsende og læraktig. Blomstene er fylte (opp mot 40 kronblader), 6-7 cm store og først skålformet til flate, og til slutt krøller de ytre kronbladene seg utover. Kronbladene er hardpakket og mot slutten av blomstringen frigjøres et øye. Få blomster i klasene. Blomsterfargen er først karminrød, som blekner med avmodningen. Baksiden av kronbladene er blekrosa. Duften anses sterk (D-3). Rikelig blomstring fra slutten av juni til slutten av juli. Herdig, H6, men kan være utsatt for meldugg (etter blomstring).

‘Tuscany’ mørkt vinrød, kastanjebrunt og purpur ↑120 cm

Hva som er grunnen til at denne gamle og særegne gallicarosen har fått navnet etter det italienske landskapet Toscana, er ukjent for meg, men det kan kanskje skyldes blomsterfargen – den vinrøde, som en slags metafor for Toscansk rødvin. Dette er en meget gammel sort, og er nok identisk med rosen som den engelske botanikeren John Gerard omtalte som ‘Velvet Rose’ i 1596. Men rosen er sannsynligvis eldre enn fra 1500-tallet. Den bærer synonyme navn som ‘Velvet Rose’, eller ‘Old Velvet Rose’ og ‘Black Tuscany’. På norsk er navnet «Fløyelsrosen». Den har også en tilknytning til Østfold, ved at den har hatt et tohundreårig tilhold ved den gamle tollstasjonen i Larkollen i Rygge. Genene fra denne proveniensen (herkomsten) er spredd til hager i Rygge og Moss, samt til hager ellers langs kysten i Østfold. Den var i den nå nedlagte rosehagen på Tomb (hvor den fortsatt kan befinne seg) og er ført videre til en liten gallicasamling på Elingaard herregård i Onsøy, Fredrikstad.

Veksten er forholdsvis tett, men også smal, med stive, tynne og opprette greiner. Som rotekte planter, vil de skyte mengder med rotskudd og lett bli et kjerr eller kratt. Den har få middels store torner, blandet med små børstetorner. Bladverket er mørkegrønt, matt og læraktig. Småbladene er middels store og avlangt eggrunde. Blomstene er lett fylte, ca. 25 kronblader, blomsterstørrelsen er 6-7 cm og vanligvis skålformet til flat. Blomsterfargen er mørk vinrød (karmosinrød), med fløyelsaktig preg og overganger til kastanjebrunt og purpur. Mot senter av blomsten har enkelte kronblader lyse til nesten hvite flekker. Pollenbærerne er framtredende, dekorative og mørkt gule. Blomsterbunnen danner et grønt øye. Svak duft, (D-1). Denne sorten er den mørkeste rosen man kan tenke seg i full sol. Trives best i god jord. Rikelig blomstring fra slutten av juni til slutten av juli. Herdig, H6. Verdifull sort.

‘Tuscany Superb’ mørkt vinrød, kastanjebrun og purpur ↑150 cm

Denne sorten er antagelig en frøplante av ‘Tuscany’, som ble brakt fram av Thomas Rivers & Son i England noe før 1837. Den er noe høyere enn opphavet og har blomster som har flere kronblader (ca. 40) og litt større blomst (7-8 cm). Veksten er kraftig og tett, med opprette til noe bakoverbøyde greiner. Den har torner på samme måte som opphavet. Bladverket er også mye likt med opphavet, men småbladene er større. Bladverket får flotte høstfarger. Blomsterknoppene er runde. Blomstene er fylte og skålformet til flate. Få blomster i klasene. Blomsterfargen er ganske lik morplanten, mørkt vinrød med fløyelsaktig preg med innslag av kastanjebrunt og purpur. Helt på slutten av blomstringsperioden kommer det et blåfiolett fargeskjær. Pollenbærerne er litt mindre eksponert enn de på morplanten. Svak duft, (D-1). Blomstring fra slutten av juni til slutten av juli. Herdig, H6.

Litteraturkilder:

Charles & Brigid Quest-Ritson: The Royal Horticultural Society – encyclopedia of Roses, 2003

Dag Lyngar: 100 av våre beste roser – Gyldendal 2012

Francois Joyaux: La Rose de France, 1998

HMF- helpmefind.com/ Roses/index

Lars-Åke Gustavsson: Rosor för nordiska trägårdar – Buskrosor, Natur & Kultur 2008

Suzanne Verrier: Rosa gallica – Firefly Books Ltd., 1999

Redaksjonelle anmerkninger:

Artikkelen omfatter et utvalg av sorter i gallicagruppen, men det fins flere enn de som er omtalt her.

I kildene vil enkelte rosesorter ikke ha entydig plassering i én enkelt rosegruppe, pga. påvist (ved DNA-analyse) eller antatt (basert på likhetstrekk) avstamning fra sorter fra ulike rosegrupper. Eksempelvis gjelder det ‘Duchesse de Montebello’, som, avhengig av kilde, omtales som gallica-, alba- eller kinahybrid, og ‘Parvifolia’, omtalt som gallica- eller centifoliahybrid.