Herdige, lettstelte og fantastisk duftende rosebusker som gjerne står i skyggen!
Hva med en stor, gammeldags, herdig og lettstelt rosebusk med flotte hvite eller rosa blomster som dufter fantastisk og gjerne kan stå i skyggen? Hvis ja – da bør du vurdere en albarose!
Albaroser – også kjent som prestegårdsroser
Det virker passende å innlede denne artikkelen om albarosene med et sitat fra “The Graham Stuart Thomas Rose Book”: “To me there is no rose scent so pure and refreshingly delicious as that of the ‘Maiden’s Blush’; no half-open bloom so lovely as ‘Céleste’, nor foliage so good; and few rose forms can compete with ‘Mme Legras’ or ‘Koenigin von Danemarck’. The White Roses are supreme over all the other old races in vigour, longevity, foliage, delicacy of colour, and purity of scent”. Etter å ha lest dette – får du ikke rett og slett en uimotståelig lyst til å fylle hagen med disse vidunderne…?
Prestegårdsroser
En rekke albaroser har i lange tider gått under betegnelsen prestegårdsroser her i Norge, og har prydet norske hager i flere hundre år. Begrepet prestegårdsrose har nok oppstått på folkemunne, og så langt jeg har kunnet finne ut, er deti hovedsak ‘Maidens Blush’, ‘Suaveolens’ og ‘Maxima’ man mener. Alle tre har en selvfølgelig plass i denne artikkelen. Men – det er nok fullt mulig at du også vil høre andre sorter i gruppen omtalt som prestegårdsrose.

‘Blanche de Belgique’ i artikkelforfatterens hage. Den blomstrer og dufter fantastisk, men får dessverre noe roserust hver sommer. Artikkelen introduserer flere sunnere Albaroser du kan velge mellom til din hage. Foto: Toril Linnerud
Historikk
Albarosene er svært gamle. De hadde sin storhetstid tidlig på 1800-tallet, og på den tiden ble det dyrket mer enn 200 ulike sorter. Det står enkelte steder å lese at de er resultatet av en krysning mellom Rosa canina ssp dumetorum(hvitblomstret) og Rosa gallica(eller en ukjent gallicahybrid). Graham Thomas skriver derimot i sin bok at de stammer fra Rosa caninaog damaskrosen Rosa damascena. Ikke vet jeg – det får de lærde fortsette å strides om. Botanikere mener at det er albarosene som er beskrevet som ‘Rosen fra Campania’ i Plinius’ verk Naturhistorie– der den står beskrevet som en rose med hvite blomster og lysegrønt eller blågrønt bladverk. Plinius levde rett etter Kristi fødsel, fra år 23 til 79 – og det gir en indikasjon på hvor lenge man har kunnet nyte disse skjønnhetene. Man kan med enda større sikkerhet si at albaroser ble beskrevet både i det trettende og fjortende århundre. De ble sannsynligvis brakt til England av romerne, og gjennom historien har man forbundet ‘Den Hvite Rose’ (Alba) med England, og ‘Den Røde Rose’ (Gallica som er beskrevet i en annen artikkel) med Frankrike.
Vekst og egenskaper
Albarosene er elegante, og samtidig kraftige og solide busker som egner seg godt både som solitære og i grupper. Ønsker du en kraftig hekk som holder uvedkommende på utsiden av hagen, så kan de være et godt alternativ. De har vakkert og kjølig blågrønt bladverk som står svært godt til blomstene og fremhever disse. Botanikere har blant annet differensiert albarosene fra andre roser gjennom nettopp dette grå, duftløse bladverket. De er engangsblomstrende fra omtrent sankthans og tre til fire uker utover sommeren. Blomstene er hos noen sorter enkle til halvfylte og hos andre tett fylte, og de sitter oftest i klaser på tre til syv blomster. Fargeskalaen går i delikate sart rosa fargesjatteringer til hvitt. Duften er fantastisk; en ren, lett roseduft med innslag av sitrus. Grenene har kraftige, krumme torner som (heldigvis) ikke vokser altfor tett. De vokser gjerne til store busker som kan bli fra ca 1,5 til 2,5 meter høye og blomstrer så rikt at busken kan bli så og si dekket av blomster. Så kommer vi kanskje det beste: De er svært sykdomsresistente, nøysomme, tåler en del tørke og er svært herdige! Mange av sortene trives fint i sone 6. Albarosene trives som de fleste roser i full sol – men her kommer rosinen i pølsa: De klarer seg svært godt i skyggen, og er nok de mest skyggetålende rosene som finnes!Albarosene er dermed en av de få rosene vi kan anbefale deg å plante på husets nordside eller et annet skyggefullt sted du gjerne vil ha noe som lyser opp i hagen…
Man har funnet bortgjemte og glemte albaroser i gamle hager mange steder i Norge, noe som bevitner at de kanskje bedre enn noen andre roser overlever i mange, mange år uten særlig stell…
Som for øvrige engangsblomstrende roser gjelder at du kun trenger å gjødsle om våren. Så er det også på sin plass å nevne det som kanskje er ulempen med albarosene. De har tynne, florlette kronblader. Og dessverre – det innebærer at spesielt de med fylte blomster har en tendens til å balle seg i mye regn. Jeg vet rose-elskere som beskytter albarosene med store parasoller dersom det kommer kraftige regnskurer når de har begynt å springe ut og står i full blomst. Og – da er det bare å krype til korset og innrømme at det har faktisk jeg også gjort!
Et utvalg Albaroser
‘Maxima’
Kjært barn har mange navn… Rosa alba ’Maxima’ – (går også under navnene ‘Alba Maxima’, ‘Hvit Bonderose’,’The Jacobite Rose’, ‘Great Double White’, ‘The Bonnie Prince Charlie’s Rose’pluss en rekke andre) var meget vanlig i Norge før i tiden, og etter at de gammeldagse rosene ble populære igjen, har dette ført til at rosen har fått en renessanse. Man mener faktisk at dette kanskje er den eldste rosen som dyrkes i våre hager i dag. ‘Maxima’ er å finne på flere berømte nederlandske malerier fra det 18. århundre. Den kan med temmelig stor sikkerhet spores tilbake til det 15. århundre, men er mest sannsynlig betydelig eldre. I mitt research-arbeid fant jeg informasjon om at den er en mutasjon av ’Semiplena’ som den av og til går tilbake til – noe som betyr at du av og til kan finne enkle blomster blant de tettfylte hvite blomstene.Ifølge Lars-Åke Gustavson er de enkle blomstene et resultat av nært slektskap til ‘Suaveolens’. Egentlig ikke så viktig – da ‘Semiplena’ og ‘Suaveolens’ er svært like. (Mer detaljer rundt dette finner du under beskrivelsen av disse rosene litt lenger ut i artikkelen). ‘Maxima’ er ifølge Dag Lyngar kanskje den første rosen du bør anskaffe i hagen. Den har alle albarosenes gode egenskaper, og er kanskje den rosen som lever lengst.
‘Maxima’ har kremhvite (noen ganger med innslag av rosa), fylte, ganske store blomster som dufter fantastisk godt. Hovedgrenene vokser ganske rett opp og får sidegrener som bøyer seg noe mer utover. Den vokser til en busk på ca 2,5 m x 2m og kan bli som en stor parasoll selv uten støtte. Tornene kan bli ganske store og krumme.
Blomstringstiden er som for de fleste albaene – fra siste halvdel av juni til siste halvdel av juli. Det oppgis at den skal kunne få noen nyper. Den klarer seg fint i sone 7, og du kan nok også prøve den i sone 8 og håpe på et godt resultat. Videre har den alle de gode egenskapene til albarosene dog kan den visstnok være utsatt for å få roserust. Den egner seg som frittstående busk, i grupper og som hekk, og kan også bindes opp og benyttes som en klatrerose. Holder seg godt inne i vase gjør den også.

‘Maxima’. Foto: Toril Linnerud
‘Alba Semiplena’.
‘Alba Semiplena’ (eller ‘Semiplena’ som den også kalles). Jeg beskrev tidligere at ‘Alba Maxima’ av og til kan få enkle blomster på noen grener – og det same gjelder faktisk også andre vegen – det kan faktisk også dukke opp fylte blomster på ‘Alba Semiplena’. De øvrige egenskapene er svært mye det samme som for ‘Alba Maxima’, og antall kronblader er så og si det eneste som skiller rosene fra hverandre. ‘Alba Semiplena’ har hvite, doble til halvfylte skålformede til flate blomster med ca. 8 – 12 store kronblad, og i tillegg kommer noen få små kronblad som krøller seg inn mot blomstens midtparti. Noen mener også at den dufter noe mer enn ‘Alba Maxima’. En annen forskjell er at den får mengder av middels store røde nyper formet som smale egg når høsten kommer, noe som alltid er et stort pluss hos de engangsblomstrende rosene med enkle blomster… Ellers har den samme størrelse, vekstform, herdighet (sone 7), bruksområder og krav til jord som ‘Alba Maxima’.
‘Alba Suaveolens’
’Alba Suaveolens’ omtales også som ‘Suaveolens’ og Kystkvitrose. Det norske navnet Kystkvitrose har den nok ikke fått helt uten grunn – det skal være en rose som passer bra i kyststrøk (dette gjelder da også mest sannsynlig for ‘Alba Maxima’ og ‘Alba Semiplena’. Albarosene er blant Irene Kleppans (styreleder i Norsk Roseforening avd. Oslo og omegn) favoritter, og hun deler følgende tanker med oss: «Når ’Alba Suaveolens’ står full av hvite, åpne blomster fra topp til tå, hagen er stinn av velduft, og jeg gynger sakte i hammocken i skyggen, da er det sommer! ‘Alba Suaveolens’ har halvfylte, kremhvite til hvite svært velduftende blomster, og blomstene skiller seg fra ‘Alba Semiplena’ ved at man gjerne ikke i så stor grad finner de små kronbladene som krøller seg inn mot midten av blomsten. ‘Alba Suaveolens’ kvitterer også med den samme flotte nypeprakten som ‘Alba Semplena’. Videre samme størrelse, vekstform, herdighet (sone 7), bruksområder og krav til jord som ‘Alba Maxima’.

‘Alba Suaveolens’, også kalt Kystkvitrosa i samplanting med Clematis Recta. Foto: Irene Kleppan
‘Felicité Parmentier’
Irene Kleppan har en spennende hage i skogkanten på vestsiden av Oslofjorden hvor solforholdene ikke er de aller beste, og hun skriver følgende om Albarosene og nærmere bestemt ‘Felicité Parmentier’: «Albarosene er ekstra verdifulle her i min hage, for de blir flotte og blomsterrike også i halvskygge. Mange av albaene er riktig storvokste, men jeg var også ute etter en busk som ikke ble høyere enn rundt 1,2 meter. Dette kravet innfrir ‘Félicité Parmentier’. Når den i tillegg byr på et vell av tettfylte blekrosa blomster plassert temmelig skyggefullt innunder en bergvegg, er det fort gjort å falle pladask. Enkelte albaer med fylte blomster har lett for å gå i ball i vedvarende regnvær. ‘Félicité Parmentier’ klarer seg bedre enn de fleste, og er en sunn og frisk rose jeg anbefaler alle å prøve!» Den får gjerne noe større blomsterklaser enn det som er vanlig for Albarosene – inntil 10 blomster, kan være utsatt for noe meldugg og klarer seg i fint i sone 5. Har du «råd», så sett den gjerne inn i vase – den holder seg godt.

‘Felicité Parmentier’ Foto: Toril Linnerud
‘Maiden’s Blush’
‘Maiden’s Blush’, den «rødmende jomfru», har sart rosa tettfylte blomster og lever absolutt opp til det gamle navnet Rosa alba incarnata, (som betyr kjøttfarvet), og det franske navnet «Cuisse de Nymphe émue», som betyr rødmende jomfrulår. Den er kanskje den yndigste av albarosene, og personlig er assosiasjonen til rødmende jomfru den mest tiltrekkende. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor den italienske maleren Sandro Botticelli malte de vakre rosene svevende rundt kjærlighetsgudinnen Venus i det hun stiger opp av havet i malerietVenus’ fødsel.
Man mener at ’Maiden’s Blush’ er en hybrid mellom en annen albarose og en centifoliarose. Den er nok resultatet av «bien og blomsten», da dette ikke var planlagt – den ble rett og slett (sikkert en vakker dag) oppdaget i Kew Gardens i London.
‘Maiden’s Blush’ har noe veikere greiner, slik at den gjerne kan bindes opp på en vegg, pergola eller annen støtte, eller plasseres slik at greinene kan henge utover en skråning, mur eller lignende for å komme til sin rett.
Blomstene starter som kremfargede knopper som åpner seg til lyse rosa, fylte blomster som mørkner noe mot midten. Duften er sterk og søt, og den blomstrer fra slutten av juni til slutten av juli. Størrelsen er ca. 1,8 m x 1,5m som busk, og binder du den opp som en klatrerose, vil den kunne strekke seg høyere. Som de andre i gruppen, klarer den seg godt i noe skrinn jord der mange andre roser nok vil skrante, og du kan plante den på et skyggefullt sted i hagen. Den klarer seg fint i sone 6.
Sett den gjerne inn i vase slik at du ikke en gang trenger å gå ut i hagen for å nyte blomst og duft …

En hel dobbel rekke med ‘Maidens Blush’ på Baroniet i Rosendal har akkurat startet blomstringen. Foto: Toril Linnerud
‘Great Maiden’s Blush’
Ifølge Lars-Åke Gustavsson er det denne rosen som i Norden selges under navnet ‘Maiden’s Blush’. Ikke veldig viktig for oss vanlige hageentusiaster, da det er vanskelig å skille de to fra hverandre. Er det en ‘Great Maiden’s Blush’ du får når du kjøper en ‘Maiden’s Blush’, så er visstnok eneste forskjell at den vokser seg litt større og har litt større blomster – og det kan da ikke være feil?
‘Mme Legras de St. Germain’
’Mme Legras de St. Germain’ har store, kremhvite til hvite tett fylte blomster som har et svakt gulaktig skjær inn mot midten. Duften er sterk, og den blomstrer fra slutten av juni til mot slutten av juli. Den vokser til en forholdsvis stor busk på ca. 1,8 x 1,5 meter og klarer seg greit i vanlig hagejord. Med mye regn kan kronbladene dessverre ha en tendens til å klebre seg sammen slik at blomstene råtner. Ellers har den alle de gode egenskapene til albarosene. Herdigheten er sone 5.

‘Mme Legras de St. Germain’ Foto: Toril Linnerud
‘Mme Plantier’
‘Mme Plantier’ «stjal» jeg (med velsignelse) som stikling fra Solfrid Cristina Hammersmark for mange år siden. I dag er det en flott busk som har blitt ca. 1,5 meter høy. ‘Mme Plantier’ har mellomstore, tett fylte kremhvite til hvite blomster som vokser i klaser på opptil ca. 10 blomster. Duften er herlig og kraftig. Busken blir ca. 1,5 x 1,5 m stor, og binder du den opp som klatrerose kan den nok strekke seg til ca. 2,5 m. Den klarer seg fint i sone 5, og har ellers også alle de gode egenskapene som gjelder for albarosene generelt.

‘Mme Plantier’. Foto: Toril Linnerud
‘Queen of Denmark’
‘Queen of Denmark’ (‘Dronningen av Danmark’) er en flott rosebusk med svært vakre, store, fylte, karminrosa blomster som blekner noe. Blomstene er gjerne firedelte og har et gult øye. Duften er sterk, og som de øvrige albarosene blomstrer den fra slutten av juni til slutten av juli. Busken blir 1,5 x 1,2 meter og har ganske opprett til svakt bøyde grener som er temmelig taggete. Den kan få noe roserust. ‘Queen of Denmark’ egner seg godt både til frittstående busk, i grupper og som hekk, og blomstene holder seg godt inne i vase. Herdighet er sone 5.

‘Queen of Denmark’. Foto: Toril Linnerud
Denne artikkelen var del av en serie artikler som stod i Rosebladet i perioden 2011 – 2013. Denne artikkelen stod i Rosebladet nr 2 i 2012.
Kilder:
Lars-Åke Gustavsson:ROSOR för nordiska trädgårdar:BUSKROSOR
Charles & Brigid Quest-Ritson: Damms store roseleksikon
Graham Stuart Thomas: The Graham Stuart Thomas Rose Book
Dag Lyngar: 100 av våre beste roser