Gerd og Fritz Granli på Storsand

Mitt første møte med Gerd var i 1990 hos Rose­Fritz på Storsand. Hos ham gikk hun først i lære, men jobbet siden sammen med sin læremester på Granli Planteskole i flere år. I artikkelen «Rose­Fritz og den deilige haven»

(Rosebladet 1­-2004) forteller hun selv om dette samar­ beidet. (Se også Finn Røsholms omtale av Fritz Granli i Rosebladet 2­2002). Den gangen, i mitt første møte med disse to rosedyrkerne, kjøpte jeg mynteplanter av Gerd og roser av Fritz, blant annet ”Onkel Johan” som senere er identifisert som remontantrosen ’Hugh Dickson’. Og jeg hadde en lang, lang roseprat med dem begge. Da Fritz gikk ut av tiden i 1997 fortsatte Gerd arbeidet med hans store samling av roser. Hun måtte etterhvert finne andre jorder på Hurumlandet å dyrke roser på, da stedet ble overtatt av andre. I første omgang holdt hun til på Sand Gård ved nedkjøringen til Holmsbu, siden ved barndomshjemmet på Storsand. År 2000 fikk jeg en «rosepresang» som takk for et opp­ drag. Den var innkjøpt hos Gerd Anvik og bar navnetRosa helenae ’Hybrida’. Gerd selv bodde på den tiden beskjedent tilbaketrukket oppe i skogkanten ovenfor Sand gård, men denne honningrosen viste seg snart å være alt annet enn «beskjedent tilbaketrukket»! I dag, seksten år etter, har den en omkrets på elleve meter og greiner som er åtte­ti meter lange. En skulptur, det er det den er, grønn på forsommeren, kremhvit under blom­ stringen, oransje før fuglene har spist opp de tusener av nyper som følger på sensommeren og så hvit når snøen dekker den. I et bildeforedrag om roser som Gerd holdt om «Den deilige haven» til Fritz Granli i mars 2005, snakket hun om vinteren som den «skulpturelle perio­ den» i hagen. Ved synet av R. helenae ’Hybrida’ forstår jeg godt hva hun mente.

Odling av roser på Kana

Fra 2001­02 ble jeg en fast kunde hos Gerd, men også en samarbeidspartner. Jeg kjøpte roser, mange roser, for Gerd hadde et virkelig stort utvalg av de duftende histo­ riske rosene som trivdes så godt i hagen vår. Vi snakket roser, jeg lærte om roser, og jeg ga roser tilbake til hennes kolleksjon. Gerd kom flere ganger i vår hage i Hyggen og hentet stiklinger av de mange «vandrende» rosene jeg hadde samlet på. Slik kom et samarbeid i gang om å spre kultur! Det var Gerd som først markedsførte «Tormod Widmark»­rosen som vi hadde i hagen vår, og som senere skulle vise seg å være ’Pompòn Blanc Parfait’. Gerd sendte utførlige plantelister til rosefolk over store deler av landet, hun mottok bestillinger, pakket og sendte roser som barrotsplanter. Bare få kunder fikk etter avtale komme opp på jordet hennes og hente rosene selv. I Gerd Anviks planteliste fra 2001 kunne vi lese: «Det gleder meg å kunne tilby en nesten komplett samling av Arne Lundstads roser...», og i plantelista fra 2002: «Årets god­ biter er et lite utvalg av Rudolf Geschwinds roser, og flere er på gang. En mann som har skapt noe så vakkert som ’El Areana’ (ja, nettopp!) fortjener å bli trukket fram fra glemse­ len.» I 2005 og 2006 kunne vi videre lese dette: «I år har jeg gleden av å kunne tilby flere sorter av Rudolf Geschwinds roser, ingen av dem er vanlig i handel i Norge. Dette er roser av antikvarisk og genetisk verdi.» Disse sitatene forteller med all tydelighet om en som var opptatt av å ta vare på rosearven, og av å spre kultur. Og som gjorde noe med det!

Roser med sjøsprøyt i luggen

Det var landskapsarkitekt Merete Haug som i 1993 kon­ taktet Gerd Anvik for å få hjelp til å velge roser til et planlagt anlegg i Holmsbu båthavn, et to meter bredt og 220 meter langt fargerikt rosebed! I løpet av to år ble bedet beplantet med omlag 300 roser. Ikke alt var like vellykket. De nærmeste årene ble det prøvet og feilet, og det ble nedlagt et betydelig antall dugnadstimer. Det viste seg at det slett ikke var alle rosene som trivdes med «sjøsprøyt i luggen», så det ble nok en del nedturer. Etterhvert kom det i stand et samarbeid med Wenche

Gerd Anvik gir omvisning til et hagelag på besøk i Holmsbu, ca år 2000. Bildet der Gerd sitter med ryggen til og holder foredrag er så typisk for situasjonen! Ødegårdstuen fra Holmsbu Vel, en som visste hvordan de kunne skaffe sponsorer og dugnadsgjenger, og snart ble det også klart hvilke rosesorter det kunne satses på. Rosebedet ble en virkelig pryd for vakre Holmsbu der feriegjestene strømmer til om sommeren, men der også noen fastboende ferdes året rundt! Med en frodig samling av roser ble det åpnet opp for at hagelag og andre kunne komme og få omvisning. Og omviseren som visste alt om disse rosene? Jo, det var Gerd Anvik. Om dette prosjektet har Gerd forøvrig skrevet en lengre artikkel i Rosebladet 1­2003, etter ti år med gleder og skuffelser.

Rosedagene på Holmsbu

Vinteren 2003, året da roseanlegget i Holmsbu kunne feire sitt ti­års­jubileum, fikk Gerd en idé. Hva med å feire jubilanten med en egen «Rosenes Dag»? Hagelaget i Hurum, Holmsbu Vel og Norsk Roseforening ble kontak­ tet som selvsagte samarbeidspartnere, men også jeg, som hadde gjort meg bemerket som produsent av rosegelé, samt andre som kunne ha stand med salg av planter, akvareller og annet som kunne trekke folk til en dag i rosens tegn. I slutten av mars hadde rosegruppen det første av en rekke samarbeidsmøter, og 19. juli 2003 gjennomførte vi en særdeles vellykket Rosenes Dag som ble høytidelig åpnet av NRFs daværende leder, Tove Espeseth. Gerd Anvik vekslet på med å selge egenprodu­ serte roser og gi omvisning i Roseanlegget. Undertegnede demonstrerte hvordan hun lager rosegelé, ga smaks­ prøver og solgte glass på glass av denne delikatessen. Roseforeningen og Hagelaget informerte om sitt arbeid og skaffet sannsynligvis endel nye medlemmer, og Leonard Larsen hadde omvisning i sin egen hage like ved.

Det var nærmest selvsagt at dette måtte bli en årlig begi­ venhet i Holmsbu. Det ble det også de nærmeste ti årene så lenge ildsjelene bak arrangementet klarte å henge med. Etterhvert ble det en egen stand der Unni Dahl Grue identifiserte «ukjente» roser, et «Kom­og­vis»­ tiltak. Dette var en del av det store arbeidet som denne rosekjenneren gikk i bresjen for, og som er videreført ved prøvedyrkingsfeltet på Ås. Om Rosenes Dag i Holmsbu kan den interesserte ellers lese i Rosebladet 3­2003, 3­2005 og 3­2008.

Evig eies kun det delte

Disse visdomsordene er sagt mange ganger rosefolk imel­ lom, men de blir ikke mindre sanne for det. Den som har mye å gi vil alltid leve videre. Gerd Anvik lever i oss og hos oss, selv om hennes virke på jorden er forbi. Jeg vil avslutte disse minnene om henne med hennes egne ord som hun skrev i artikkelen om Rose­Fritz: «Men vi har jo alle et indre landskap, ikke sant? Et landskap som også tren­ ger å pleies og lukes. Og i mitt indre landskap har «Den dei­ lige haven» fått stor plass. Den gir inspirasjon til å fortsette å skape skjønnhet i det ytre landskapet og trosse all forgjenge­ lighet.»

Og så, til slutt, et dikt der det hadde sneket seg inn en feil i artikkelen til minne om Unni Dahl Grue i Rose­ bladet 1­2016. Disse versene om å sette gode spor kan like gjerne leses til minne om Rose­ Gerd.