Gallicarosene

Hva med en vakker rosebusk som blir en drøy meter høy, blomstrer midt på sommeren, dufter fantastisk og ikke trenger mye stell?

Ta en nærmere titt på Gallicarosene!

Ønsker duen vakker rosebusk som blir en drøy meter høy, blomstrer midt på sommeren, dufter fantastisk og du ikke ønsker å bruke for mye tid på stell, så kan en gallicarose være det rette valget. Du bør helst ikke bo i de altfor kaldeste strøkene i Norge – opp til sone 5 går greit. Du må også finne et gartneri som har et noe bredere utvalg enn de store kjedene (har du ingen av disse innen rimelig avstand – så går det an å bestille og få tilsendt).

Historikk

Det er vel kanskje ingen roser som har mer historisk sus over seg enn gallicarosene. De har blitt kultivert i Frankrike i flere århundrer, og man har faktisk vært i stand til å følge dem helt tilbake til de greske og romanske tider. Gallicarosen kom mest sannsynlig til Frankrike en eller annen gang på 1300-tallet med korsfarere som brakte dem med tilbake fra sine tokter.  Egentlig ganske fantastisk – disse tøffe krigerne må ha hatt stor sans for roser – så stor at de tok dem med seg hjem fra reisene sine!  Jeg kan faktisk se for meg staute krigere på flotte hester som rir avgårde i full galopp med roser deisende opp og ned på hesteryggen.… Etter at jeg hadde sett dette for meg i mange dager, fant jeg ut at de nok foretok store deler av disse reisene med skip – men littridning er jeg overbevist om at det må ha vært… alle rosene kan da ikke ha vokst ved kysten…?

Historikerne mener at gallicarosene ble hentet hjem fra korstog i Kaukasus (områdene mellom Svartehavet og Kaspihavet – det vil si deler av Russland, Aserbajdsjan, Georgia  og Armenia), Persia og Tyrkia, og de første nedtegningene er faktisk om Apotekerrosen – Rosa gallica var. officinalis – som vi finner rundt i et stort antall hager verden over den dag i dag.   Historikken til rosen er i seg selv grunn nok til å plante den, og i prinsippet betyr det at den rosen du eventuelt har i hagen er en direkte etterkommer etter en rose fra Tyrkia eller Kaukasusområdet på 1300-tallet eller tidligere. Ganske fantastisk – eller hva? Det fortelles faktisk også om Apotekerrosen (som vi kommer tilbake til senere i artikkelen) at den ble dyrket i Persia i flere tusen år før den dukket opp i Frankrike.

Gallicarosene hadde sin storhetstid i Frankrike på 1800-tallet, og man mener at det på den tiden ble dyrket 1000 – kanskje opp til 3000 forskjellige sorter. Keiserinne  Joséphine (1763 – 1814), Napoléon Bonapartes første hustru i årene 1796 – 1810 gjorde mye for gallicarosene. Napoléon og Joséphine kjøpte Château de Malmaison like utenfor Paris og bodde deler av sitt samliv der. Joséphinebrukte i en årrekke mye tid, energi og penger på å anlegge flere hager rundt slottet, og gallicarosene var en av hennes favoritter som det ble plantet svært mange av. Hun hadde visstnok minst 200 forskjellige sorter og bidro sterkt til rosenes popularitet på denne tiden. Stakkars Joséphineble skilt fra Napoleon fordi hun ikke kunne gi ham barn (hun som hadde to barn fra tidligere ekteskap…), og etter skilsmissen ble hun boende på Château de Malmaison hvor hun fortsatte arbeidet med hagene og gallicarosene fram til sin død… Slottet og hageanleggene er der fortsatt og kan besøkes dersom du er interessert!

Gallicarosene – generell beskrivelse

Callicarosene er engangsblomstrende, og det betyr det at de blomstrer på grener fra fjoråret.  Det er svært viktig i forhold til å trimme rosene.  Historiske, engangsblomstrende roser må ikke klippes tilbake om våren.  Gjør du det, får du ingen blomstring!  Dersom hvert enkelt skudd vokser seg svært langt, kan du klippe noe tilbake –inntil 1/3 av grenens lengde.  Dette «tvinger» grenene til å lage flere sideskudd.  Men – hovedprinsippet er altså – la de vokse og klipp kun tilbake det du mener er grener som vokser altfor lange, er i vegen for andre grener eller har blitt svært gamle slik at busken trenger foryngelse.

Gallicarosenes blomster finnes i mange, vakre og kjølige varianter fra mørk fiolett til rødt og lys rosa. Blomstene vokser gjerne i klaser på tre til ti blomster, og størrelsen på de halv- til tett fylte blomstene er fra ca fem til ti cm i diameter. De mørkere variantene kommer i karmin, purpur og fiolett. Bladverket er læraktig, grønt til mørk grønt – av og til med innslag av grått eller blått. Noen sorter får flotte høstfarger. De fleste sortene er busker med en høyde på 1 til 1,5 meter og har en temmelig opprett vekst med ganske stive grener. Gallicarosene former lett rotskudd – et pluss dersom du ønsker å ta rotstiklinger og dele med andre – og et minus dersom den begynner å spre seg uhemmet.

Blomstringstiden er for så og si alle sortene fra slutten av juni til slutten av juli, og da gjerne svært rikt og overveldende. De klarer seg godt i ganske kalde strøk – herdigheten varierer i hovedsak mellom sone 5 og 6. De er ganske så friske – kan få noe meldugg, men så og si ikke svartflekk.  Noe roserust forekommer. Jeg vet ikke hvordan det er hos deg, men her hos meg i Vollen i Asker, er det svartflekk (hvis noe) som forekommer.  Når jeg velger nye roser til hagen, sjekker jeg alltid ut hvor motstandsdyktig rosen er mot svartflekk, og da er gallicarosene et godt valg…

Det eneste minuset med gallicarosene (i manges hode), er at de kun blomstrer en gang.  Men igjen – som mange sier – vi forventer ikke at staudene i hagen skal blomstre i flere runder – så hvorfor forlange det fra rosene?  Vel – undertegnede har faktisk det høyt opp på ønskelista – men det er samtidig fint å ha noen roser som i den periode de blomstrer virkelig gjør det med fynd og klem – og akkurat da overgår enhver remonterende rose…

Gallicarosene er flotte i samplanting med stauder. De egner seg svært godt som frittstående busker, samt at de gjerne kan plantes som en middels høy, frittvoksende hekk. Til slutt – en gammeldags «bestemorshage» er først komplett med en Gallicarose eller to…

Et utvalg gallicaroser

 ‘Officinalis’, Apotekerrosen.

Som tidligere nevnt, er dette den gallicarosen man har kunnet spore lengst tilbake i tid – tilbake til ca 1200 med en viss sikkerhet.  Den anses av mange for å være den første, kultiverte rose – selv om dette har vært umulig å bevise. Man finner Apotekerrosen i mange skrifter og malerier fra middelalderen, og den ble berømt gjennom «the War of the Roses» som den røde rosen til Lancaster.

Apotekerrosen har store, halvfylte dypt rosa til karminrøde blomster med godt synlige, gule støvbærere. Duften er sterk og herlig, og de holder godt på duften også når de er tørket. Veksten er tett og bred, og den blomstrer her i Norge omtrent fra midtsommer og en måned framover. Den får mengder av runde, orange nyper – et ekstra pluss til høsthagen. Apotekerrosen kan dessverre angripes av meldugg, men dersom det skjer er det gjerne etter at busken er avblomstret. Busken skal også tåle greit å stå i skyggen, selv om man da aldri får så rikt blomsterflor som når den får godt med sol. Den klarer seg greit i ganske mager jord, og herdigheten er faktisk helt opp til sone 6! I tillegg til å benyttes som frittstående busk og hekk, er dette også en av rosene som gjerne kan benyttes til en hekk som klippes hvert år.  Husk da bare å klippe den tilbake etterat den har blomstret!

‘Rosa Mundi’(syn. Versicolor) er en svært populær sport av Apotekerrosen og kan mulig dateres tilbake til 1300-tallet eller tidligere, selv om man ikke med sikkerhet kan spore den tilbake lengre enn til 1580. Den har stripete, tofargede dyp rosa og hvite kronblader og man mener den er oppkalt etter Rosamund, en av elskerinnene til Henry II. For øvrig er den lik Apotekerrosen.

‘Conditorum’ er mye lik ‘Officinalis’, men med noen flere og mørkere kronblad.  Som ‘Officinalis’ er den spesiell i forhold til sin nytteverdi. ‘Conditorum’ har kronblader med spesielt sterk konsentrasjon av duftemner som også beholder duften svært godt i tørket tilstand. Det gjør den til den rosen som gjennom tidene kanskje i størst grad har blitt benyttet til gelé, syltetøy og marmelade, samt tørket til duftputer og potpurri. Blomstringen er fra slutten av juni til slutten av juli og den gir rikt med nyper. Den er ikke særlig utsatt for soppangrep og herdigheten er sone 5. Busken blir ca. 1,2 x 0,9 m.

‘Charles de Mills’er en av de rosene jeg ble anbefalt å plante da jeg var fersk og var lur nok til å be om gode råd fra gode rosevenner. Den er dermed den første gallicarosen jeg plantet i hagen. ‘Charles de Mills’ har ganske flate blomster som er fra ca. 7 til mer enn 10 cm i diameter. Blomstene er først karminrøde med grønt øye for deretter å skifte i retning fiolett. Den dufter sterkt og lekkert. Den blomstrer fra slutten av juni til slutten av juli og klarer seg i middel god gjord. ‘Charles de Mills’ klarer seg bra i sone 5. Den vokser til en middels stor busk på 1,2 x 1 meter. Og – gjør du som meg og setter tre planter sammen – blir det en svært stor busk som tar plass! Busken er forholdsvis sunn og plages kun helt sporadisk av soppangrep. ‘Charles de Mills’ er også en av gallicarosene som er fine å sette inn i vase; dvs. at holdbarheten er ganske god. Dersom du «har råd» å plukke den inn… Personlig må jeg innrømme at jeg selv med en hage med over 200 roser altfor sjelden tar meg råd til det…

‘Hippolyte’er en av gallicarosene som ikke har veldig store blomster, gjerne fra 5 til 7 cm. De er tett fylte og med en purpurfiolett farge. Ettersom blomsten modnes, går fargespekteret over i blåfiolette nyanser. ‘Hippolyte’ skal være en av de beste buskrosene med blåaktige fiolette blomster. Størrelsen på busken er lik ‘Charles de Mills’ – med en høyde opp til ca 1.2 meter og en bredde på ca. 1 meter. Duften er beskrevet som ganske sterk, men jeg synes ikke den jeg har i hagen har mer en middels duft. Busken blomstrer svært rikt fra slutten av juni til slutten av juli. Den klarer seg greit i ganske mager jord, og skal være helt grei å ha i hagen i sone 5. Dersom den mot formodning skulle få soppangrep, er dette temmelig moderat og mot slutten av sommeren. Personlig var jeg så heldig å få ta en stikling av ‘Hippolyte’ hos en rosevenn, Solfrid Cristina Hammersmark, som har mange flotte gallicaroser i hagen.  ‘Hippolyte’ er også fin å plukke inn og nyte i vase…

‘Tuscany Superb’ er en frøplante av ‘Tuscany’, og det virker som «Superb» er rette beskrivelsen. Den er svært lik ‘Tuscany’, bare at det meste er større og mer intenst  – større busk – større blomster og sterkere duft… ‘Tuscany Superb’ har store, fylte, mørke røde blomster i sjatteringene kanstanjebrunt og purpurrødt med vakre gule støvbærere. Blomstene dufter middels sterkt, og busken på ca 1,5 x 1,2 meter blomstrer rikt og flott. Høstfarget bladverk kompenserer kanskje for at den ikke remonterer? Den plages lite av sykdommer og klarer seg fint i sone 5. En vakker og populær rose.

‘La Belle Sultane’skiller seg ut fra majoriteten av gallicarosene med sine middels store, halvfylte blomster. Fargen er purpur rød med innslag av kastanjebrunt, og den stråler med flotte, gule støvbærere som gir en vakker kontrast til kronbladene. Duften er ikke sterk, men behagelig, og et ekstra pluss med denne rosen er at den kommer med fine mørkerøde nyper på høsten. Den er herdig til sone 5, og tåler ganske mye skygge. Busken er ikke svært blomsterrik, men hver enkelt rose er fantastisk flott.  Blomstringstiden er som for de fleste rosene i gruppen – fra slutten av juni til slutten av juli. ‘La Belle Sultane’ greier seg ok i ganske mager jord.

‘Agatha Incarnata’ blomstrer noe senere enn de øvrige gallicarosene, den starter gjerne først andre uken i juli og holder det dermed gående til ut mot midten av august. Den har middels store, lys rosa til rosa blomster som kommer flere samlet på en gren.  Duften er middels sterk og svært god.  Den tåler en del skygge, og er ikke særlig plaget med sykdommer. Buskens størrelse er som for svært mange i gruppen – ca. 1,2 x 1,2 m. Det går greit å dyrke den i ganske mager jord. Herdigheten er oppgitt til sone 5. Den egner seg godt å plukke inn i buketter.

‘Belle Isis’er mindre enn de fleste gallicarose. Den vokser til en vakker liten busk – fra ca. 70 cm til 1 m høy, og passer spesielt godt for deg som ikke har så mye plass. Blomstene er lyst rosa, tett fylte og ikke svært store,  ca. 4 – 7 cm i diameter. Den dufter middels sterkt av myrra, og blomstringen er som for de fleste andre i gruppen – fra slutten av juni til slutten av juli. Herdigheten er oppgitt til sone 4, og står ganske lenge i vase.

‘Adèle Prévost’har store, flotte, karminrøde, tett fylte blomster med blåfiolette nyanser. Duften er sterk og søt, og den vokser til en busk på 1,2 x 1,2 meter. Blomstringstiden er fra slutten av juni til slutten av juli. Herdighet sone 5. Busken kvitterer også med et bladverk som får fine høstfarger. Sett den gjerne i vase.

‘D’Aguesseau’ har karminrøde blomster med en størrelse på ca 6 – 9 cm. Duften er middels sterk, blomstringen fra slutten av juni til slutten av juli og herdighet er sone 5. Buskens størrelse er opp til ca. 1.2 x 0,9 meter – noe smalere en mange andre Callicaroser. Fin i vase.

‘Surpasse Tout’ har store, tett fylte karminrøde blomster som dufter sterkt og godt. Den blomstrer fra slutten av juni til slutten av juli og klarer seg fint i sone 5, men er en av gallicarosene som blir noe mer angrepet av meldugg – særlig dersom den ikke står luftig nok. Busken blir gjerne 1.2 meter høy, og veksten er også noe smalere enn de fleste gallicaene – den brer seg ut inntil ca 90 cm. Fin i vase.

Gallicahilsen fra Toril

Denne artikkelen er én av en serie artikler som stod i Rosebladet i perioden 2011- 2013 hvor jeg tok for meg forskjellige grupper roser og beskrev disse – nærmere bestemt nr 4, 2011.

Dersom du har lyst til å se litt av hva artikkelforfatteren har av roser i egen hage, ta en tur innom bloggen Torils Garden (http://torilsgarden.blogspot.no)

TEKST OG FOTO: TORIL LINNERUD

toril.linnerud@gmail.com