Rugosaroser

Lettstelte, vakre og herlig duftende rosebusker

Vi kjenner kanskje alle Rosa rugosa som vokser vilt flere steder i landet – både i og utenfor hager… Den sprer seg vært lett, og er faktisk kommet på listen i Norge over uønskede planter. TEKST OG FOTO: TORIL LINNERUD
toril.linnerud@gmail.com

Da vi kjøpte eiendommen vår i Vollen, var dette mer eller mindre den eneste blomstrende planten i hagen. Den dekker fortsatt en hel skråning, sprer seg innover i gressplenen vår og er en stadig utfordring å holde tilbake. Derfor hadde jeg for noen år tilbake mange motforestillinger mot alt som het noe med  ”rugosa” – inntil jeg etter hvert virkelig fikk øynene opp for noen av de flotte hybridene som er avlet fram ved hjelp av Rosa rugosa.

Rugosarosene er faktisk blant de mest lettdyrkede rosene, og de har ikke behov for mye stell. De er herdige (sone 4 til 8), og de fleste vokser til tette, kraftige busker som blir ca 1 til 2 meter høye. Fargespekteret er i hovedsak rødt, rosa, hvitt eller gult. De har gjerne svært tette torner, og bladverket er i hovedsak læraktig og rynkete. De vokser godt også i sandholdig og mager jord, mange tåler vind og skygge, er svært friske og dermed et utmerket valg for deg som ønsker lettstelte roser som ikke krever for mye oppmerksomhet.

Mange sorter starter blomstringen allerede i første halvdel av juni og remonterer bra gjennom sommeren. Flere kommer også med flotte nyper om høsten, og mange har bladverk som får flotte høstfarger. De har i utgangspunktet ikke behov for mye gjødsling, men dersom du ønsker et bra blomsterflor på sensommeren/høsten, er det allikevel viktig å fortsette gjødslingen fram til midtsommer. Herdigheten som ble nevnt tidligere, er et stort pluss, og kanskje er tiden inne for å vurdere å anskaffe en herdig Rugosahybrid? Her er det mange muligheter:

’Hansa’ (Schaum & van Tol, Nederland, 1905) er en av de mest ”typiske” sortene – med sine karmin/purpurrøde fylte blomster. Blomstene dufter sterkt og søtt, kommer i klaser på opptil 10 stykker og hver enkelt blomst kan bli opptil 12 cm i diameter. Den bør være et svært godt alternativ for deg som bor i kaldere strøk, da den skal klare seg fint i sone 8. Hansa vokser til en kraftig og tett busk på ca. 2 x 1,8 meter og blomstrer nesten uavbrutt fra begynnelsen av juni til november. Den klarer seg greit i lite næringsrik og sandholdig jord. Utpå høsten har bladverket gjerne fått vakre høstfarger (gulnyanser), og fuglene kan nyte store, runde oransjerøde nyper. Ved siden av herdigheten – kanskje det beste ved denne rosen: Den oppgis å være helt frisk!

’Roseraie de l’Haÿ’ (Cochet-Cochet, Frankrike, 1901) er enda en sort som har mange likheter med Hansa. Blomstene er noe mer karminrøde med blåfiolette nyanser, og den former ikke mange nyper. Herdigheten er oppgitt å være til sone 6. Sterk duft.

’Wild Edric’ (Austin, England, 2005) er etter min oppfatning en «løp og kjøp»-rose. Den hører formelt hjemme blant Austinrosene og er foredlet fram av Austin i England, men har altså mye rugosakvalitet i seg. Den er blant de første rosene som startet å blomstre i min hage, er utrolig tornete og vokser kraftigere enn noen av de andre Austin-rosene jeg har. Blomstene er mørk rosa og dufter svært godt, og busken remonterer jevnt hele sommeren. Bladverket ligger også svært nært rugosaene. Den er større og kraftigere enn noen av de andre Austinrosene jeg har, og har heldigvis fått nok med plass. ’Wild Edric’ anbefales brukt til hekk, og det kan jeg faktisk godt forestille meg at den egner seg til. Mitt eksemplar vokser til nærmere to meter høy og er virkelig et av blikkfangene. Jeg stopper opp og stikker nesa inn i en blomst nesten hver gang jeg går forbi, og havner i «roserus» hver gang. Herdigheten er oppgitt å være god, og den ser også ut til å være så og si frisk.

Rugosahybrider fra Kanada

En viktig roseforedler fra Kanada er Georges- Charles-Jules Bugnet (1879-1981). Han var opprinnelig fra Frankrike, og flyttet i en alder av 25 år til Kanada med sin kone. Ved siden av å være en kjent forfatter og journalist, hadde han også interesse for det botaniske. I sitt foredlingsarbeid eksperimenterte han med planter som ville trives i det kalde klimaet i Alberta hvor han bodde.

Arbeidet hans fikk betydning ikke bare for provinsen der han bodde og hvor de oppkalte et skogsreservat etter ham, men også for oss her i de kaldere strøkene av Europa. Selv mente han at ’Thérèse Bugnet’ var hans største hortikulturelle prestasjon. En herdig busk, med dyp rosa, sterkt duftende blomster. Rosen er oppkalt etter hans søster som var nonne i Frankrike og som han satte svært høyt. Det tok ham 25 år å få fram ’Thérèse Bugnet’, og gjennom de mange krysningene som ble gjort, oppstod også andre roser som ’Marie Bugnet’ med sine doble, hvite blomster, ’Betty Bugnet’ som har doble mørk rosa blomster, ’Madeline Bugnet’ som er en noe mindre, kompakt busk med doble rosa blomster, og ikke minst ’Louise Bugnet’:

’Lousie Bugnet’ (Bugnet, 1960, foreldre ikke oppgitt) blir av mange regnet for å være en av de absolutt beste, remonterende buskrosene med hvite blomster. Den starter med mørke, nærmest karminrøde blomsterknopper, som via rosa sjatteringer utvikle seg til rent hvite, fylte blomster med ytre kronblad som har rødfiolette markeringer. Duften er middels sterk og noe krydderaktig, og blomstene som er middels store, kommer på noe korte grener i et antall opp til ca. 7-8 på hver gren. Herdigheten er god, og sone 7 bør ikke være noe problem. ’Louise Bugnet’ blir som ”voksen” en busk på ca. 1,8 x 1,5 meter. Den starter blomstringen tidlig, gjerne i månedsskiftet mai/juni dersom du bor i en noe lunere del av landet. Den blomstrer da gjerne fram til begynnelsen av juli for deretter å remontere senere i sesongen. Det eneste jeg skulle ønske meg annerledes med denne flotte rosen, er at hver blomst ikke holder veldig lenge før den visner.  Men – Nypene som kommer utover sensommeren og høsten er en ekstra bonus både for deg og fuglene. Og – du slipper svartflekk og andre soppsykdommer – den skal være helt frisk! Jeg har ikke sett noe tegn til sykdom på de eksemplarene jeg har i hagen…

’Marie Bugnet’ (Bugnet, Kanada 1959) er oppkalt etter Bugnets datter. Blomstene starter som karminrosa knopper for deretter å åpne seg til nok en hvit kanadier. Skuddene oppgis å kunne bære inntil 20 blomster. Busken er noe mindre enn ’Louise Bugnet’, og blomstene har en tendens til å skades dersom det kommer mye regn. Den blomstrer trofast fra begynnelsen av juni og til langt utpå høsten, er herdig i sone 7 og dufter godt.

En annen kanadisk foredler vi har mye å takke for, er Dr. Felicitas Svejda emigrerte fra Østerrik til Kanada. Hun fikk i opp drag av ”landbruks-Kanada” å utvikle roser som ville være både herdige og gjenblomstrende, og i perioden fra 1961 til 1987 jobbet hun med dette på en foredlingsfarm i Ottawa. Hun foredlet fram en rekke av rugosahybridene som alle har fått navn etter kanadiske oppdagelsesreisende:

• Jens Munk (’Schneezwerg’ x ’Fru Dagmar Hastrup’, 1974 – har vist immunitet mot svartflekk over en periode på 15–20 år)
• ’Henry Hudson (’Schneezwerg’ x 2 sykluser av åpen pollinering, 1977)
• ’David Thompson’ (’Jens Munk’ x åpen pollinering frøplante, 1979)
• ’Charles Albanel’ (frøplante etter ’Souvenir de Philemon Chochet’ x ukjent frøplante, 1982)

Felles kjennetegn for de aller fleste av rosene etter Svejda er at de er hardføre, har høy motstand mot svartflekk og meldugg, har to hovedflor eller mer i løpet av sommeren, duft (ikke alle) og flotte høstfarger. Svejda er i dag anerkjent som den mest suksessrike roseforedleren i Kanada.

’Martin Frobisher’ (Svejda, Kanada 1968).Dette er en rose som vil glede deg med store, fylte, lys rosa blomster sommeren gjennom. Duften er sterk og søt. Den starter blomstringen i siste halvdel av juni og holder det gående til oktober. Den er herdig opp til sone 5, tåler en del skygge og er temmelig motstandsdyktig mot svartflekk. Som ”voksen” vil den bære en tett busk som måler inntil 1,8 x 1,5 meter.

Dr. Felicitas Svejda har foredlet fram roser som hører hjemme i en rekke andre grupper enn rugosaene, blant annet noen tøffe klatreroser.

En annen rose med Kanadisk opprinnelse er ’Agnes’ (Saunders, Kanada, 1922) som har lysegule blomster, gjerne med innslag av aprikos. Duften er middels sterk, og kan minne om liljekonvall og nellik. Det er en busk som kan bli opp til 2,5 meter høy og med en vidde på inntil ca. 2 meter. Agnes får ikke nyper. Blomstringen starter i begynnelsen av juni, og hovedfloret varer i ca. 4 uker. Deretter (avhengig av vekstforhold, vær og gjødsling) remonterer den med enkelte blomster utover sommeren. Den oppgis å klare seg bra opp til sone 6, og er ikke særlig utsatt for soppsykdommer – selv om den nok ikke er den aller friskeste rugosahybriden. Den klarer seg greit i noe mager gjord. Har du god plass, så plant gjerne flere i en gruppe for ekstra effekt. Det er også en rosebusk som egner seg til hekkplanting.

Til slutt kan det være kjekt å nevne et par litt mer ukjente rugosahybrider. ’Le Cid’ (Vigneron, Frankrike, 1906) er en kraftig voksende busk med karmosinrøde blomster. Den remonterer godt gjennom sommermånedene, og at bladverket blir gyllent på høsten veier kanskje opp for manglende nyper? ’Le Cid’ vokser bra også i næringsfattig, sandholdig jord. ’Souvenir de Christophe Cochet’, (Chochet-Cochet, Frankrike, 1894) har forholdsvis store, rosa doble blomster med gule støvbærere og blomstrer jevnlig hele sommeren gjennom. Den kvitterer med store, røde nyper mot slutten av sesongen. Sterk vekst og god herdighet er ytterlige egenskaper den har å by på.

Denne artikkelen er én av en serie artikler som stod i Rosebladet i perioden 2011- 2013 hvor jeg tok for meg forskjellige grupper roser og beskrev disse – nærmere bestemt nr 3, 2011.

Dersom du har lyst til å se litt av hva artikkelforfatteren har av roser i egen hage, ta en tur innom bloggen Torils Garden (http://torilsgarden.blogspot.no)